Vi befinner oss på midten av 1980-tallet i Brooklyn i USA. Bernard og Joan er mann og kone i en familie på fire, men alt går ikke lenger på skinner. Ekteskapet begynner å slå sprekker og en skilsmisse er uunngåelig. Det er ikke enkelt for Bernard som har vært en dyktig forfatter og framdeles tror han er på topp. Det ergrer han litt av hans kone viser seg å ha litt av et skrivetalent som hun lever ut gjennom sitt kommende forfatterskap. Barna splittes mellom mor og far og de har ikke det lett de heller under skilsmissen. Walt er i midten av tenårene og begynner å få interessen for det motsatte kjønn. Hans lillebror Frank er noen år yngre og er i sin tidlige pubertet...

Dette bygger på Noah Baumbachs (Mannen bak filmen) sine egne barndomsopplevelser. Historien skildrer skilsmissen. Foreldre forsøker å irritere hverandre maksimalt. Ingen av dem vil tape ansikt og skal vise for den andre parten de er mye mer vellykket og lykkelig med sitt ‘nye’ liv. Det involverer at de eksperimenterer med nye og yngre partnere. Det er selvsagt ikke lett for barna. De forsøker å gjøre så godt de kan og blir selvsagt litt preget av situasjonen. Barna blir også tvunget til å velge side hos foreldrene. De begynner også å eksperimentere med livet på en slik måte at foreldrene føler seg ansvarlige for det som skjer. Nå skal jeg ikke røpe mer, resten får du oppleve selv.

Dette er et godt hverdagsdrama. Filmen har et flott tempo og føles herlig å føle i alt den foretar seg. Den er jo litt vulgær innimellom, men det synes ikke jeg teller som noe negativt. Jeg ser på det mer som artige detaljer. Stemningen er også ganske nedpå i filmen og musikken bygger opp under dette. Sjelden synes man hverdagsproblemer som dette føles så artig og underholdende. Manuset er flott skrevet av Noah Baumbach. Føler at det nok substans for filmen. Filmen har også ganske interessante og gjennomarbeidede rollefigurer. Baumbach er også regissøren for filmen. Jeg synes han gjør en flott innsats for å få dette til å virke så underholdende og naturlig som det det faktisk er.

Jeff Daniels er perfekt i rollen som forfatteren og familiefaren Bernard. Hvis du ikke kjenner navnet hans kan jeg fortelle deg at det er han som spiller hovedrollen sammen med Jim Carrey i Dum og Dummere. Han er også med i filmer som Speed og State of Play. Som Joan møter vi Laura Linney som jeg ikke umiddelbart husker hvor jeg husker fra, men etter litt research finner man ut at hun har spilt i kjente ting som John Adams, Love Actually, Mystic River og Truman Show. Hun gjør også en stødig rolle og passer fint inn som den etter hvert skilte moren i familien. Jesse Eisenberg er et funn og viser at han er en god skuespiller i rollen som Walt, og Owen Kline passer godt inn i sin rolle som hans lillebror Frank.

Som sagt så likte jeg denne filmen ganske godt. Den er litt sær i sin framstilling og vil nok ikke passe for alle. Dette er en litt typisk god festival-film som deltar og kanskje blir publikumsfavoritt og vinner en del priser. For min del traff filmen på en rekke punkter. Den føltes som noe jeg liker og omfavner. Jeg kan også se den en rekke ganger uten at den taper seg. Det er også en litt artig form for litt sær humor i filmen. Den falt jeg pladask for første gang jeg så filmen. Vi får også en del kulturelle referanser til eksempelvis Blue Velvet eller Pink Floyd. Det er heller ikke å forakte at Wes Anderson er produsent for filmen. Om du ikke er helt skremt vekk av alt det jeg har beskrevet bør du prøve denne filmen. Den er heller ikke så lang og passer godt inn å se ved flere anledninger. Jeg føler i alle fall at jeg sitter også igjen med noe etter å ha sett filmen. Dette var og er en fin opplevelse!