Alex Owens er en vakker og egenrådig 18 åring. Hun jobber som sveiser om dagen og danser på en lokal bar om natten. Alex tilbringer fritiden med hennes venner Jeanie og Richie. Hennes store lidenskap i livet er dansen, og hun har en stor drøm om en dag å en dag danse ved Pittsburgh Conservatory of Dance. Det blir også tid til litt kjærlighet da kjekkasen Nick Hurley plutselig dukker opp i hennes liv...

Skuespilleren Jennifer Beals gjør her sin filmdebut og passer godt inn i rollen som den unge og pene danseren. Beals har bakgrunn som modell og ser nydelig ut, men noe danser er hun ikke. Alle dansescenene er nemlig gjort av en dansedobbel. Som hennes store kjærlighet i filmen finner vi den litt Michael Nouri. Han spiller andre roller i filmer som Terminalen og Finding Forrester. Skuespillet i Flashdance er ikke Oscarmateriale, men det gjøres greit og trekker ikke ned inntrykket på filmen.

Dansescenene er i herlig 80-tallsstil med elementer av breakdans og ballett. Vi får de 1980-tallskarakteristiske frisyrene og kostymer med glitter og pastellfarger. Det sniker seg og inn litt isdans. Musikken er et kapittel for seg, og er mye av grunnen til denne filmens suksess. Filmen ble kronet med Oscar for beste filmlåt. Denne låten, 'What a feeling', var så populær at den gikk verden rundt på både hitlister og danseklubber. Vi finner også hitten 'Maniac' i filmen som først ble nominert til Oscar, men nominasjonen ble trukket da det viste seg at sangen ikke var skrevet direkte til denne filmen. Det er også flere minneverdige sanger i filmen som 'Manhunt' og 'I Love Rock and Roll'. Soundtrack-albumet var utrolig populært og solgte som hakka møkk (over 6 millioner kopier bare i USA).

Filmen var en stor suksess da den kom i 1983 og gjorde det også stort verden over. Til tross for at publikum likte filmen var den ikke like stor suksess hos kritikerne der filmen blant annet ble plassert på en liste over de mest hatede filmene. Filmen er dog underholdende og litt artig å se på. Med den gode musikken og de passende dansescenene kan man skjønne hvorfor folk valgte å oppleve filmen på kino da den kom. Flashdance prøver seg også med å snike inn litt humor med vekslende hell. Selv om filmen er noe forutsigbar, som det ofte er i slike typer filmer, er det dog nok å bite i om man liker simpel underholdning. Jeg ender derfor opp med et sterkt terningkast tre for denne filmen som oser innimellom av danseglede.