---

Ingress:

På en fabrikk, hvor hun på dagtid jobber som sveiser, drømmer Alexandra (spilt av Jennifer Beals) seg bort til en karriere via en danseskole for å uttrykke seg på akkurat den måten hun kan best. Det nærmeste hun kommer å realisere drømmen er når kvelden senker seg og hun trer ut på en scene på en nattklubb. Men er en drøm kun en drøm, eller er det håp for en jente som henne?

Anmeldelse:

Dansefilmene fra 80-tallet var noe helt spesielt – som igjen resulterte til mange publikumsuksesser og en enorm fanskare som trykket dem til sitt bryst. Filmer som «Footloose» og «Dirty Dancing», og TV-serien «Fame», definerte nok mang en oppvekst til barn av både 70- og 80-tallet, men også filmen «Flashdance» har satt sine spor i meg som lillenbror til en storesøster som elsket disse filmene – kanskje usunt mye. Det er faktisk første gang jeg ser denne filmen nå, så det var jo egentlig på tide. Og godt er det da at jeg ser den i det beste formatet tilgjengelig (4K UHD) og kan dra på litt ekstra på lyden når skolebokeksemepelt på 80-tallsintroer durer over hjemmekinoen min.

Det «Flashdance» ikke kan gå rundt og skryte på seg er enormt gode eller spennende skuespillere eller skuespillerprestasjoner. Men det filmen faktisk har er Jennifer Beals (kjent fra «The Book of Boba Fett» og «The L Word: Generation Q»), som sjarmerer meg i senk med sin opptreden som den danseglade Alexandra som kan skimte med at hun har ben i nesa, jobber som sveiser, og som varter opp med ambisjoner til tross for mangel på danseerfaring utenom en nattklubb. Og det beste med godeste Beals er at hun mestrer alt, gjerne med et lite glimt i øyet og smil på lur.

Filmen har egentlig kun som mål å gi dansefoten noen rykninger samt at man skal få kjenne på en god følelse gjennom hele filmen, men om de hadde tatt seg bedre tid til å utforske jobbhverdagen som dame i et mannsdominert miljø opp mot nattklubben og baksiden det er å ha en jobb der i tillegg, så tror jeg denne filmen hadde truffet hardere på det emosjonelle. De streifer så vidt innom nattklubbens dystrere side og drar en av jentene over mot en strippeklubb, så tanken ligger der. Den er bare såpass godt pakket inn at det ikke får noen videre effekt. Det er dessverre sånn at dette blir en feelgood-film hvor det er små dryss av drama som skal sørge for at rollefiguren til Jennifer Beals får seg et par mentale slag rett i danserhjertet, men så ordner det aller meste seg for denne snille piken.

Konklusjon:

Om jeg ser på det tekniske ved denne filmen så husker jeg vagt at jeg så et par minutter av filmen en gang på TV3 for sikkert 30 år siden, så det er lite grunnlag for sammenligning. Likevel vil jeg si at bildet ser meget solid ut, og 80-tallstonene dundrer majestetisk ut av hjemmekinoanlegget når de trengs. «Flashdance» er en film helt på det jevne og selv om jeg sitter igjen med en god følelse så er det ikke en film som trenger mange gjensyn. Det holder kanskje med denne ene gangen for min del. Terningkast tre.