New York-politimannen John McClane tar flyet over til Los Angeles for å feire jul sammen med familien og eks-kona. Han takler reisen greit til tross for sin flyskrekk. Når han lander i L.A. blir han plukket opp i en Limousin og kjørt til skyskraperen der hans rike eks-kone jobber. Der er det julefest i 30. etasje. McClane blander seg ikke med piffen, han sitter pent og venter på bakrommet.

Plutselig kommer det kjørende to biler mot skyskraperen. En entrer i kjelleren og en kjører opp ved hovedinngangen. To menn spankulerer inn i resepsjonen og skyter vakten i hodet før han rekker å slå alarm. Videre kommer flere menn og kupper festen i 30. etasje.

De kriminelle tar alle til fange og er ute etter store pengeverdier som ligger lagret i bygningen. Situasjonen er alvorlig og kidnapperne skyter folk over en lav sko. Dette er en lei situasjon for John McClane, som befinner seg i bygningen på egenhånd bare bevæpnet med en pistol. Han tar opp jakten på disse terroristene. Det blir en lang og farefull natt for McClane...

Dette er det store gjennombruddet for Bruce Willis, og en film som gjorde ham til stjerne over natten. Slike filmer av dette kaliber vokser ikke på trær, og i filmen får man virkelig sett mye av Willis spekter som skuespiller. Han har en utrolig sjarme, og han viser at han er en sann filmstjerne. Som superskurken Hans Gruber finner vi Alan Rickman. Han gjør også en veldig god og legendarisk rolle. Han har en stemme og en tekke som passer ubeskrivelig godt inn i filmen. Resten av castet til filmen passer også godt inn, og de er med på å gi det inntrykket man får av denne nesten perfekte actionfilmen.

Man får litt julestemning av å se filmen. Men den inneholder ikke så mye jul at det blir noe plage å se den ellers i året. Filmen er smart lagt opp og har god spenningsoppbygning. Kulheten i filmen er enorm og filmen er full med kjappe replikker. Filmen inneholder de velkjente ordene 'Yippee-ki-yay, motherfucker', som er blitt udødeliggjort av Bruce Willis. Filmen holder seg solid til tross for at den er laget på 1980-tallet. Actionen er godt koreografert og filmen mestrer sine effekter særdeles tilfredsstillende. Det hjelper også på at filmen er utrolig vellykket skutt og innehar et veldig godt redigeringsarbeid.

John McTiernan står for regien på filmen. Han var ikke helt ukjent for actionsjangeren. Fra før hadde han gjort blockbusteren Predator med selveste Arnold Schwarzenegger. I ettertid har han gjort en oppfølger til Die Hard (Die Hard - With Vengeance) i tillegg til blant annet Jakten På Rød Oktober med Sean Connery. McTiernan gjør en fremragende jobb med Die Hard og spiller alle sine kort riktig.

På manus finner vi Jeb Stuart og Steven E. de Souza som fra før blant annet har skrevet for 48 timer med Nick Nolte og Eddie Murphy. De har sydd sammen manus på en velfungerende måte. Alt er liderlig spennende og har veldig få dødpunkter. Man liker også godt deres fokusering på kommunikasjonen mellom de to politimennene John McClane på innsiden og politimannen Al Powell på utsiden. Dette kommer til sin rett i filemn da McClane får tak i en 'walkie talkie' som han kan han både kommunisere med politiet og terroristene med. Dette er en meget snedig manøver for å drive historien framover og mate folk med nødvendig informasjon om hva som skjer.

Om man ikke har sett denne filmen er man gått glipp av noe virkelig stort innenfor actionsjangeren. Die Hard er smart laget og man elsker å se hvordan det hele utvikler seg og til slutt ender. Ting føles voldsomt for sin tid og innehar en kvalitet man sjelden opplever i slike filmer. Det er ikke uten grunn at filmen fikk hele fire Oscarnominasjoner. Die Hard er en film som fortsatt kommer til å glede generasjoner av actionelskere i årene som kommer. Den er spekket med gode actionscener og sekvenser som gjør denne filmen til en rein drømmefilm for alle actionfans. Filmen føles rett og slett som sjelden kost i actionverdenen og dette er også svært underholdende som film også og er blant de filmene man bør få med seg i løpet av livet uansett sjanger.