Edward Cole og Carter Chambers er begge diagnostisert med uhelbredelig kreft. De ligger på samme rom på et sykehuset. Begge vet at de kanskje bare har måneder igjen å leve. Cole er en løsmunnet rik milliardær som eier sykehuset de ligger på, mens Chambers på sin side er en meget smart mekaniker som kan svaret på nesten alle trivielle spørsmål. Sammen finner du etterhvert ut at de skal forsøke å få mer ut av livet de siste månedene sine og lager noe de kaller en 'Bucket List'. Den kan beskrives som en liste full av aktiviteter som de ønsker å gjøre før de setter spikeren i kistelokket. Filmen tar deg med på deres siste opplevelser i livet...

Jeg hadde igrunnen gledet meg stort til å se denne filmen. Jack Nicholson og Morgan Freeman er to av mine helt klart favorittskuespillere. De er utrolig dyktig, og det å endelig se dem sammen i en film var veldig stort. De spiller begge stødig i sine respektive roller. De oser av både karisma og autoritet. Men selv om de gjør en god jobb, klarer de bare såvidt å redde stumpene av 'Bucket List'. Igrunnen ganske så synd å se disse storhetene i en så skrøpelig film.

Regissøren Rob Reiner er ingen nybegynner i regissørstolen. Han har fra før gjort filmer som 'This Is Spinal Tap' og 'When Harry Met Sally'. Men her lykkes han altså ikke helt, og det er veldig synd med et så godt utgangspunkt. Jeg tenker på både med historiens mest etablerte skuespillere og en okei konsept i bunn. Man burde klart å gjøre dette til noe mer enn bare middelmådig skvip. Filmen beskrives som en komedie, men jeg vil heller kalle dette reint drama. Dette fordi humorpoengene kommer med mange timinutters mellomrom. De er også ofte av den sorten man i nesten ikke smiler av en grunn.

Man sliter litt med å komme skikkelig inn i filmen. Føler det som om man står å betrakter noe man sliter å engasjere seg i. Noen ganger er det litt morsomt eller antydning til rørende, men filmen er generelt sett for ujevn og klarer aldri helt å få deg med på notene. Det er mye god livsfilosofi som her øses ut, men den når aldri inn i hjerteroten.

Man klarer aldri helt å sette fingeren på hva som ikke fungerer i denne filmen, fordi det ikke er noe gale med historien som her fortelles. Det er dog litt en del klisjeer, men ikke mer enn man kan klare å fordøye. Filmen har også god moral, og det kler ofte filmer av denne sorten. Det var en interessant vri å la Nicholson og Freeman jobbe sammen, og jeg ønsker gjerne en reprise av det, bare i en mye bedre film.