Året er 2012 og jorden slik vi kjenner den i dag er i ferd med å gå under. De store hjerner legger planer om å redde menneskeheten, men det er ikke lett å gjennomføre når den store katastrofen inntreffer. Det har seg slik at mannen i gata ikke vet om fremtidsplanene. For at ikke det skal oppstå vill panikk har regjeringene verden over holdt kortene tett til brystet. Dette for ikke å skape full panikk. De vet også at de ikke kan redde alle når jorden begynner å spy ut lava og flytte på kontinentalplatene. Vi følger Jackson Curtis og hans to barn i det katastrofen inntreffer og de kjemper om livet...

Det hele begynner veldig lovende. Alt bygger opp mot en stor katastrofefilm. Det er mye som stemmer. Man forventer en storslått effektfilm og det får man også. Effektene er svært solide og ser helt utrolige bra ut. Jeg klamrer seg til stolsetet innimellom og føler at jeg blir med på reisen inn i kampen for å beholde livet. Noen ganger går det virkelig på slumpen. Dette føles utrolig gøy og det hele frir litt til 16-åringen i meg som digget slike effektfilmer. Men filmen føles mer gøy enn troverdig. Dette er dog akkurat hva man forventer av en katastrofefilm regissert av Roland Emmerich.

Men mot slutten av filmen mister jeg litt av tålmodigheten. Da dramatikken for konstruert. Filmen føles også litt for lang med sine to og en halv timer lange spilletid. Mot slutten fikk jeg nok og ønsket at filmen skulle ta slutt. Det ble rett og slett litt mye. Spesielt i filmer som denne, som nesten bare består av effekter. Det er grenser for hvor fascinerende slikt er i lengden uten den rette handlingen til å trekke en slik film fremover. Jeg litt lei når det for ørtende gang kommer nok et problem som må overvinnes. Ekstra ille føltes det når det egentlig bare er et filleproblem som kunne vært kuttet ut. Det siste lille problemet, som jeg ikke skal røpe, var mindre spektakulært og svært lite givende å være vitne til. Det gjør at min tålmodighet ble satt på prøve.

Skuespillet er helt greit, men så er ikke dette en film som krever slikt. Men filmskaperne har klart å samle en relativt grei gjeng skuespillere for å gjennomføre filmen. I spissen finner vi John Cusack (Being John Malkovich og High Fidelity) som spiller hovedrollen. Jeg er ikke overbegeistret for ham og var litt skeptisk til å putte ham inn i en slik film. Men han klarte seg greit. Woody Harrelson (No Country for Old Men, Natural Born Killers og Cheers) er også med. Han spiller en veldig pussig kar som ikke er så alt for glad i livet. Han driver sin egen radiostasjon som er først ute med store nyheter. Vi finner også den gamle ringreven Danny Glover og han er stødig og gir en oppskriftsmessig rolle som presidenten av USA. I tillegg finner vi skuespillere som Amanda Peet (Syriana og Full Pakke), Chiwetel Ejiofor (American Gangster, Children of Men, Serenity og Love Actually) og Thandie Newton (The Pursuit of Happyness, Crash og En vampyrs bekjennelser).

Alt i alt føles dette som en meget underholdende film når den er på sitt beste og mest effektfulle. Den er selvsagt veldig urealistisk, men det er slik vi er vant til når Hollywood lager slike katastrofeblockbustere. Jeg trekker også litt for at det hele føles litt langdrygt mot slutten. Vi får også en del klisjeer som vi føler vi har sett før. Spesielt hvordan slutten var sydd sammen. Den føltes bare som et unødvendig 'laaaangt' punktum. Men i det store og det hele er tidvis veldig underholdende. Jeg tror folk flest vil synes dette var passe tidtrøyte. Men siden jeg er veldig var for klisjeer, klarer jeg ikke rulle annet enn en treer. Men jeg vil absolutt anbefale dette til en gjennomsnittlig filmtitter for dette er en real popcornfilm.