---

Ingress:
Jorden slik vi kjenner den i dag vil, etter mange vitenskapsmenn i verden sine beregnelser i 2009, opphøre å eksistere. Fram mot 2012 blir det utarbeidet en plan for å redde så mye av menneskeheten som mulig. Jackson Curtis (John Cusack) snubler over den kommende apokalypsen som regjeringen har hemmeligholdt. Han må fort ta saken i egne hender skal han og familien overleve. I et kappløp mot jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunamier og andre katastrofer naturen har å by på, må de kjempe for å rekke det som visstnok skal være hemmeligholdte spesiallagede skip som skal redde en brøkdel av menneskeheten.

Anmeldelse:
Roland Emmerich står, ikke uventet, for regien også på denne giganten av en katastrofefilm. Tidligere har verden fått servert filmer som ’Independence Day’, ’Godzilla’ og ’The Day After Tomorrow’ fra denne karen. Siden han er blant Hollywoods aller høyeste innen denne industrien har han videre nærmest kunne etablere sitt eget hegemoni og filmatiske ”sannheter” med disse katastrofefilmene. Da det liksom ikke er noen som utfordrer ham i å lage disse eposene av noen filmer blir det derfor nærmest som spekulasjoner å tenke seg hvordan ting kunne blitt gjort annerledes, altså med mye mindre budsjett, færre resurser og lignende. Kunne filmen(e) blitt bedre, eller kunne de også endt opp dårligere?!

Mens en tygger litt på slike problemstillinger kan man likevel ut ifra Emmerichs resultat trekke visse slutninger. Rent filmatisk skal en jo passe seg for å kritisere bransjens beste innen spesialeffekter og slikt innen film. Det er da stort sett imponerende og voldsomt det vi får servert rent audiovisuelt! Nærmere en virkelighetens dommedagsscener kommer man jo liksom ikke. En får likevel innimellom følelsen av å overvære gummi og plastikkaktige kulisser og rekvisitter, dette særlig blant scenene som ikke er visuelt laget i ettertid. Noen steder måtte det vel spares penger?!

Filmen som helhet oppleves naturlig nok som meget lang og tung. En kan spørre seg om den ikke kunne blitt forbedret ved å ta bort mye av katastrofescenene og enkelte bikarakterer. Disse er selvfølgelig tatt med for å gjøre historien mest mulig bred og altomfattende i og med dens globale handling. Det hele er stort sett så amerikansk man kan får det, i hvert fall med Mr. Emmerich bak spakene! Dette innebærer dessverre at klisjeene kommer på løpende bånd, og de livløse og følelsesløse heltene er selvfølgelig i fokus fra begynnelse til slutt.

’2012’ er som film stort sett ganske underholdende. De gigantiske katastrofescene er større, verre og mer omfattende enn vi noen gang har sett på film. Akkurat dette er alltid morosamt å se! Trass i at vi har sett dette tidligere, er også historien mer globalt ødeleggende og katastrofal. Kanskje derfor er den også meget fascinerende og tankevekkende. Hva hadde vi virkelig gjort om dommedagsprofetien hadde slått til? Roland Emmerich synes å ha svaret, og ’2012’ er underholdende så det holder, men gir deg heller ikke noe mer.