|
Anmeldelse av Scott Pilgrim vs. the World - Film (2010)
|
Film: Scott Pilgrim vs. the World (2010)
Kategori: Action, Eventyr, Komedie, Romantikk, Fantasi
Land: USA, Storbritannia, Canada, Japan
Regi: Edgar Wright
Spilletid: 112 min
Datoer:
| 2010-10-01 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.2 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (38 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Tålmodighetsprøve
Publisert: [ 22. Januar 2011 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Edgar Wright tråkker ganske grovt i både salaten og utvalgte andre deler av kjøleskapet med sin masete tegneseriefilmatisering. |
||||
|
Anmeldelse: Scott Pilgrim, bassist i det Toronto-baserte bandet Sex Bob-Omb, lider fortsatt under å ha blitt dumpa av drømmedama. Som et slags substitutt begynner han å date ei kinesisk high school-jente til alles forferdelse. Men så en dag møter han Ramona Flowers, og livet hans får en ny dimensjon. Det er bare én ting som blokkerer hans vei til lykke - eller egentlig sju. Ramona har nemlig sju onde eks-kjærester, og Scott må bekjente dem alle før han kan få henne som den Asbjørnsen og Moe-prinsessa hun er. Plottet er med andre ord ganske håpløst, og bedre blir det ikke av at her ser det ut som om regissør Edgar Wright, som jeg egentlig ser på som en både respektabel og hysterisk morsom mann som veit hva han driver med, har hatt det veldig gøy sammen med klipperen sin i After Effects. Filmen er basert på en tegneserie, og det er vel gjort med gode intensjoner å prøve å bevare autensiteten ved å ta med mye av det som nettopp gjør tegneserien til det den er som mulig, men det ender opp som en tålmodighetsprøve å skulle se en film som prøver så godt den kan å ligne på et dataspill fra midten av nittitallet. Det er gøy på begynnelsen, men så blir det bare mer og mer av det, til det tar over for filmen fullstendig, og den lille gnisten den hadde i manuset som faktisk stundom byr på flere gullkorn, koker totalt bort i et kaos av lydeffekter og regnbuefarger. Har du ikke vondt i hodet fra før, er dette filmen du vil se hvis du av ukjente grunner skulle trenge en real omgang skallebank. Som nevnt så vidt; den har sine øyeblikk. Noen av replikkene er faktisk oppriktig morsomme, og man kan sikkert bitche om at Michael Cera begynner å bli tynnslitt, men det er jo faktisk ikke uten grunn. Fyren har jo en viss sjarm på skjermen. Likevel når det ikke igjennom i kakofoniet filmen forøvrig består av, og til slutt sitter man bare og gleder seg til den er ferdig. |
||||
