Vi befinner oss i liten svensk by på begynnelsen av 1900-tallet. Handlingen sentreres rundt den rike familien Ekdahl. Alt er bare fryd og gammen i den store generasjonsboligen. Men så dør plutselig Oscar og Emilie blir enke. Dette tar hun veldig tungt og gifter seg snart på nytt med den strenge biskopen. Emilie tar med seg barna Fanny og Alexander og flytter inn i det spartanske hjemmet til biskopen. Dette blir et helt annet liv enn det de var vant til og endringene er vanskelig å takle, spesielt for barna...

Historien begynner lekent med en rik familie som feirer jul i sitt hus. De eldre leker med de unge og alt er nesten bare fryd og gammen helt til Emilies mann Oscar dør. Da snur filmen helt og alt det lekne glir bort og autoriteten overtar, da Emilie gifter seg på nytt med den harde biskopen og flytter inn hos ham med sine barn. Det blir en voldsom overgang for vesle Alexander og Fanny, som har vært vant til å gjøre som han ville, og bli oppvartet av husets tjenere hele tiden. Biskopen er hard og straffer barna om de lyver eller ikke oppfører seg underdanig under autoriteten av de voksne. Man liker alle de tvister som filmen byr på fordi dette er særdeles underholdende.

Om man er litt prippen er nok ikke dette filmen for deg. For i Bergmans univers byr blant annet på løssluppen erotiske eventyr mellom gamle velstående menn og unge tjenestepiker. Men også andre viktige deler av livet blir omtalt som kjærligheten, døden og familien. Filmen belyser også andre tema som autoritet, ansvar og religion. Karakterene er ganske forseggjorte og persongalleriet er veldig variert og interessant å følge.

Skuespillet er strålende i denne filmen. Allan Edwall spiller Oscar Ekdahl på en enestående måte og han viser at han kan mer enn å bare være Emils far Anton, eller som fast innslag i mange av de andre Astrid Lindgren-filmatiseringene. Jarl Kulle er også god med sin karismatiske utstråling i rollen den gamle skjørtejegeren Gustav Adolf Ekdahl. Jan Malmsjö utmerker seg også i sin rolle som intense biskopen Edvard Vergerus. De andre skuespillerne gjør også sitt for at dette framstår som noe helt særegent og interessant å se på.

Dette er laget av den gamle genierklærte filmskaperen Ingmar Bergman. Med denne filmen tar han farvel med filmfansen i sitt virke som filmregissør. Man kan med denne filmen si at Bergman gir seg når han er på topp. Nå har jeg dessverre sett litt for lite Bergman til å bedømme dette forhold til hans andre filmer, men denne filmen er noe helt særegent og føltes som et veldig artig drama å følge med på. Bergman ser ut til å kunne sine saker til perfeksjonen. Han klarer bragden å vite hvordan han skal fortelle ting for å få det til å flyte på lerretet. Fotoet er også veldig stødig utført og er absolutt i verdensklasse på linje med de beste Hollywoodfilmene. Kostymene er veldig pene og detaljrike. Scenografien er også flott gjort.

Det er ikke rart at denne filmen ble nominert til hele seks Oscars og at den høstet hjem fire statuetter blant annet for beste fremmedspråklige film. Men det at filmen høstet hjem fire Oscars er en bragd ingen andre ikke engelskspråklig film har klart å kopiere noen gang. Jeg har som sagt ikke sett så mye Bergman, men ble etter denne filmen virkelig sugen på mer av hans filmografi. Mot alle odds bergtok denne filmen meg, jeg hadde forventet noe litt langdrygt og kanskje litt kjedelig. Bergman viste nok hva han gjorde når han satte et punktum med denne enestående filmen.