Gudfaren ble født Vito Andolini i landsbyen Corleone på Sicilia. I 1901 ble hans far drept for å ha fornærmet en lokal mafiasjef. Hans eldre bror Paolo svor hevn, men tapte kampen og ofret sitt liv. Det gjorde at Vito er den eneste mannlige arvingen. Bare ni år gammel ofrer moren sitt liv for at Vito skal klare å løpe unna den sikre død. Det er ikke trygt for ham på Sicilia lenger og han blir sendt på båten til New York. Vi får hele bakgrunnshistorien for hvordan Vito kom seg ut av fattigdommen og bygget seg opp som en stor mafialeder i USA. Paralellt følger vi hvordan det går med Gudfarens sønn Michael, som nå styrer forretningene og familien. Vi entrer historien om Gudfaren Michael på slutten av 1950-tallet. Han må ta mange harde avgjørelser og kan aldri være sikker på om man lever trygt...

Handlingen sentreres i bunn og grunn om far og sønn. To generasjoner kjemper begge en hard kamp for å forsøke å nå toppen. Dette er både en fortsettelse og en forhistorie på en og samme tid. Det er altså snakk om to separate historier. I den ene historien får man presentert en litt enkel og spennende historie om hvordan Vito Corleone dro til Amerika som liten og jobbet seg ut av fattigdommen og opp mot toppen. Det gir en masse å få denne historien om hvordan Gudfaren startet sin kriminelle løpebane. Med en trøblete barndom og liv i fattigdom forstår vi hans valg i starten av voksenlivet og føler at mye av det han gjør er riktig i hans øyne, selv om det er på kanten med loven.

Den andre historien er en mye mer komplisert affære. Vi treffer igjen Gudfarens sønn Michael som gjør hva han kan for å skaffe seg all den makt og innflytelse han kan i den kriminelle underverdenen. Det er voldsomt å se kontrastene fra unge Michael fra første film og slik han han utvikler seg til et kaldt, kynisk og beregnende mafiaoverhode som aldri blir fornøyd. Denne kombinasjonen mellom de to historiene gir et veldig godt bilde av utviklingen i mafiaen. Ting forandrer seg og blir mer komplisert. Man får flere konstanter. Myndigheter begynner å blande seg mer i den kriminelle underverdenen sine affærer. FBI får mer kontroll og forsøker å kue mafiaen som forpestet samfunnet i Amerika siden tidlig nittenhundretall.

'Gudfaren 2' tar lengre tid før den kommer skikkelig i gang og det bygger nok på at den forteller flere historier på en gang. Vi presenteres for litt av hver av historiene. Det er litt å sette seg inn i. Byttet mellom historiene er mesterlig gjennomført og vi lurer aldri på hvilken av historiene vi følger. Denne filmen er jo veldig lang med sin over tre timer lange spilletid, men det trenger filmen med for å bygge opp mot det særs gode kapitlet i filmen der alle trådene syes sammen på en mesterlig måte. Det filmen mangler i begynnelsen, tar den så til de grader igjen mot slutten. Den første filmen er kanskje litt mer helhetlig hele veien, mens denne tar seg voldsomt opp. Når vi får mer av helheten, blir dette også en vanvittig underholdende affære.

Skuespillet er også mesterlig gjennomført. Denne gangen har Marlon Brando gitt stafettpinnen videre til en ung Robert DeNiro i rollen som Gudfaren. Og den etappen fører han videre med verdighet. Robert DeNiro klarer det mesterstykket å spille Vito Corleone i hans voksne liv uten å bruke en strofe engelsk gjennom hele filmen. I tillegg spiller han en ganske fåmeldt kar, og der er DeNiro veldig dyktig med kroppsspråket. Han viser en tenkende mann som kun handler når han mer eller mindre vet hva konsekvensene blir av handlingene. Og som sin forgjenger ble det en Oscar på ham også som følge av hans skuespillerprestasjoner.

Al Pacino er også fantastisk i rollen som Michael Corleone som han også spilte i første film. Her føles hans karakter enda mørkere, mer kynisk og kald. Pacino er perfekt som denne nye generasjonen som styrer familien med jernhånd og forlanger lojalitet fra alle, også hans motstandere. Hans rollekarakter har skiftet så til de grader fra slik han fremsto fra begynnelsen av den første filmen. Det er kanskje dette skiftet som gjør at filmen oppleves så underholdende. Han blir nærmest uspiselig og til tross for dette, synes jeg nesten litt synd på mannen som ofrer nærmest alt for å få total kontroll.

Francis Ford Coppola står også bak den første oppfølgeren i Gudfaren-serien. Jeg hadde mildt sagt store forventninger og det var ikke gitt at han skulle klare å følge opp megasuksessen til den første filmen. Men jeg må ærlig innrømme at dette er blitt en veldig solid oppfølger. Filmens tekniske utførelse er jo helt upåklagelig, noe som resulterte i hele 11 Oscarnominasjoner og filmen høstet seks av statuettene for blant annet beste film, beste regi, beste manus og beste filmmusikk. Jeg føler at Coppola tok grep for å få denne filmen til å framstå som noe litt annerledes enn den første filmen. Han utvikler de yngre karakterene og tilfører de eldre mer forhistorie.

Der den første filmen omhandlet litt mer lokal mafiavirksomhet er det nå en større, mer komplisert og bred linje som pensles. Jeg merker at jeg liker det filmen forsøker å gi meg. Selv om du ikke strengt tatt trenger å ha sett den første filmen for å like oppføgleren, gir det deg en annen dimensjon å ha sett første film. Vil nok også tro at de fleste tåler å se to så gode filmer etter hverandre. Denne filmen har ikke like mange klassiske scener som den første, men mot slutten begynner det å tikke inn gode filmsekvenser som jeg setter svært høyt både kunstnerisk og som rein underholdning. Skal ikke nevne dem opp for å ikke avsløre for mye.

Dette er en skruppelløs og god mafiahistorie. Det er noe eget med mafia. Det føles noe merkelig at filmen eksempelvis blander inn moral i noe så umoralsk og forkastelig som det å styre en mafiaskute. At det blåser på toppene har vi alltid visst og her får Michael nok å stri med. Det er flere gode tvister underveis og dette er godt kokt ihop. Mange mener at etterfølgeren er bedre enn forgjengeren i kvalitet. Det kan jeg delvis si meg enig i, men den første filmen var for meg enda litt mer underholdende fra første stund og introduserte meg på en fortreffelig måte for rollefigurene. Det er med andre ord noe eget med første gang. Det er jo også mye vanskeligere å følge opp en suksess som Gudfaren var og er. Gudfaren 2 er en av de beste oppfølgerne jeg vet om. Om jeg skulle trekke for noe i oppfølgeren, er det at dette er mest for de voksne seere. Ting blir lett veldig komplisert, men det gjør at jeg føler desto større glede når jeg får kontroll på flere og flere detaljer i gjensyn av filmen. Om du digget den første filmen, er det stor sannsynlighet for at du også vil sette pris oppfølgeren.