Datoen er 6 juni og vi befinner oss i Roma. Robert og Kathy Thorn er ute og reiser og har akkurat blitt foreldre til sin sønn. Men da sønnen dør, vil ikke Robert vil han ikke fortelle det til sin kjære kone. Han bestemmer seg derfor raskt om å ta imot et tilbud fra en prest, og tar til seg en nyfødt gutt som ikke har noen slektninger etter at moren døde under fødselen. Lykken er stor og parets nye sønn Damien begynner å vokse seg større. To år senere blir Robert utnevnt til amerikansk ambassadør i Storbritannia og hele familien flytter til England. Litt etter litt finner de ut at gutten skjuler en skrekkelig og litt djevelsk hemmelighet. Damien begynner etterhvert å ødelegge mer enn bare familieidyllen...

Filmen begynner veldig rolig og den har hele tiden en veldig mystisk stemning. Jeg digger måten dette er presentert på. Filmen er best om du ikke vet noe som helst om den på forhånd, men det er vel ikke til å unngå å skjønne at dette innebærer en viss form for ondskap og med igjeninnspillingen og hypen rundt den første filmen. Universet filmen opererer i er innenfor det religiøse. Det er ikke laget så mange filmer om akkurat dette fra før. Dette er en av de første til å omhandle slike dystre saker. Filmen går litt dypere ned i materie enn for eksempel Exorsisten fra 1973. Og mens Exorsisten var litt mer i dramasjangeren er dette mye mer grøss og spenning.

Regissør Richard Donner gjorde med denne filmen sin første store hit. I ettertid er han som litt av en superregissør å regne med filmer som 'Superman - The Movie' og 'Dødelig Våpen' på samvittigheten. Her gjør han virkelig tingene sine ypperlig, Jeg vil si at dette kanskje er hans beste film sammen med Dødelig Våpen. Det er rett og slett ikke noe som kunne forbedret manuset. Mange av scenene er rett og slett mesterlig utformet. Donner vet hva han vil med filmen som nærmest er som en klassiker å regne. Filmen er blitt ganske troverdig innenfor sitt univers. Vi får ingen direkte overnaturlige ting og alt kunne gått an i vår verden også. Det gjør at jeg blir med på notene.

Jeg er sikker på at filmen hadde vært et mye dårligere skue i dag om man hadde valgt å vise masse overnaturlige ting med datidens spesialeffekter. Donner framstår som en smart regissør og klarer å gjøre ting veldig enkelt men velfungerende. Alt han har forsøkt seg på, er gjort helt etter boken. Det er ingenting å ta denne filmen på til tross for dens alder. Etter det jeg har lest, er jo også budsjettet for filmen ganske lavt og da er det jo enda mer imponerende at filmen fremstår som så kvalitetsfull. Skuespillet er jo også i de beste hender når den gamle Hollywoodynglingen Gregory Peck sitter i førersetet. Han klarer å gjøre en troverdig og ganske menneskelig rolle opp i det hele.

Jerry Goldsmiths filmmusikk er svært effektfull, majestetisk og nesten djevelsk god. Vi får mye av den samme grøssende thriller- og mysterie-fealingen som vi også fikk i Alien, og det er kanskje ikke så rart siden det er samme mann som står bak musikken. I mine ører føles dette nesten like klassisk som Alien, med litt forskjellig touch, men musikken gir deg samme opplevelsen av å være med på å oppdage noe samtidig som man blir litt urolig. Dette er virkelig mesterlig filmmusikk. Den er så perfekt til scenene og alt så virkningsfult at jeg blir overbevist. Det brukes mange smarte musikktriks og musikken virker veldig variert. Her får vi romantisk trygg Hollywoodaktig musikk i begynnelsen og så begynner man å bevege seg over mot litt Haisommeraktig musikk som man bruker i scenen der Damien skal dra til kirken. Dette minner også som sagt om Aliensmusikken og vi får også en veldig intens symfonimusikk med korsang oppå. Det kom vel ikke som noen bombe at musikken også fikk sin fortjente Oscar.

Jeg blir overrasket en god del steder i filmen. Som på femårsbursdagsfeiringen til Damien. Der vi blir vitne til noe som ryster oss skikkelig. Der får vi det første stikket om at noe er galt med den vesle gutten og måten han påvirker omgivelsene sine på. Det er scenen med den sorte hunden jeg snakker om. Det er også andre svært minneverdige øyeblikk som trehjulsykkelscenen som er nesten like god som den man finner i 'The Shining'. Jeg elsker måten fotoet og klippingen er brukt i denne scenen. Sammen med musikken blir den rett og slett helt ‘Awesome’.

'The Omen' skremte livskiten ut av meg som ung, og filmen har virkelig holdt seg veldig godt gjennom årenes løp. Noe av det skumleste jeg ser på film er når barn blir onde. Det er noe i den krysningen mellom det uskyldsrene i barnet og slike grusomme gjerninger som får det til å gå kaldt ned over ryggen på meg. Dette var faktisk så skummelt innimellom at jeg måtte ta meg noen pauser før jeg så videre. Man bør altså ikke være av de mest lettskremte for å ta fatt på denne filmen. Jeg ville nok også anbefale å se filmen lenge før leggetid og heller ikke alene som jeg gjorde, om man ikke liker å bli skremt da...

Konlusjon
Filmen utvikler seg til litt av en thriller etterhvert og med en del grøsserelementer. Det er kult filmskaperen benytter thriller som hovedelement i filmen. Det sikrer et bra driv og så brukes grøss innimellom for få litt ekstra spenning. Spenningskurven blir bare brattere og brattere mot slutten av filmen. Enden på visa er virkelig intens og et 'must' og få med seg. Slutten er virkelig god uten at jeg skal avsløre hva som skjer. Denne filmen var et av de første møtene mine med skrekkfilm. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg som liten. Det gjorde at jeg faktisk fikk grøssere som en av mine favorittsjangre på den tiden. Filmen har veldig mye av det jeg ser etter i en god skrekkfilm. Dette fremstår som en veldig god film i seg selv også. Du får mange gode og minneverdige scener, med en helt utrolig filmmusikk og vellykket regi. Det mangler kanskje litt for at dette skulle blitt det ultimate mesterverket, men dette er så absolutt godkjent, og jeg presiserer at min femmer er sterk.