Kaptein Kirk, Spock og resten av mannskapet befinner seg på planeten Vulcan. Deres romskip USS Enterprise er ødelagt. Hjemme på jorden venter krigsretten og den eneste muligheten for å komme seg hjem er å benytte et kjipt Klingonromskip. På vei hjem blir jorden angrepet av en mystisk sonde som truer med å tørke opp alle sjøene og å ødelegge atmosfæren. Sonden sender ut et signal i form av hvalsang. Det er bare det at hvalene er totalt utryddet. Løsningen blir da å dra tilbake i tid til 1986 og hente med seg noen hvaler tilbake til fremtiden for å kunne kommunisere tilbake med svar på hvalsangen...

Dette er en direkte oppfølger til den forrige filmen som bar navnet ‘Star Trek 3 - Jakten på Spock’. Filmen danner slutten på trilogien som begynte med den andre Star Trek-filmen: The Wrath of Khan. Dette kunne nok ha føltes litt bedre om den ikke måtte fortsette på de to filmene, selv om dette er en veldig god avrunding på de tre filmene. Men til tross for at dette, fortsetter dette også med et helt nytt nytt eventyr på jorden alla 1986. Både begynnelse og slutt har med de andre filmene å gjøre og det kan nok bli litt tungt å følge helt med på detaljene rundt dette om du ikke har sett de forgående filmene. Likevel vil du nok heldigvis få litt moro ut av filmen selv om du ikke har gjort hjemmeleksen din også. Det fordi historien på jorden er såpass underholdende.

For Norge som har vært en hvalfangstnasjon vil kanskje en del av filmen føles litt kjip, fordi den forsøker å sette utryddingen av hvalen på kartet. Filmen simplifiserer litt mye, men jeg føler kanskje problemstillingen blir litt dyp. Her går filmskaperne sterkt ut imot hvalfangst og med mennesket som den store stygge ulven. Det brukes i alle fall mye tid på hvalene i filmen og vi får også sitatet fra den alltid så alvorlige og intelligente Spock: ‘To hunt a species to extinction is not logical’. Og det å utrydde dyrearter kan få følger også i fremtiden som vi her får erfare.

I forhold til de tidligere Star Trek-filmene føles dette som en mye lettere og ikke fullt så alvorstynget film. Jeg skal ikke legge skjul på at dette fremdeles er litt nerdete. Og du bør like sci-fi litt for å begi seg ut på dette, men deler av filmen er lagt opp på et plan som gjør at den også kan sees av litt andre grupper. Nytt i filmen er at den har komiske innslag og at filmen faktisk er en komedie. Dette synes jeg var med på å lette opp den vanligvis så tunge stemningen i Star Trek. I tillegg blir underholdningsverdien også løftet for deg som ikke er ‘überfan’ av Star Trek. Skuespillerne viser at de også mestrer dette komiske elementet og særlig William Shatner som står frem som en stjerne som kan sin komiske timing. Han har et godt glimt i øye med sin mannlige, middelaldrende sjarme.

Litt kult scenario å plassere Star Trek-folka i den amerikanske storbyen San Fransico på 1980-tallet. Dette er kanskje også litt kult for Star Trek-fansen som opplever sine helter på en helt ny arena. Det er i alle fall veldig tøft å dra tilbake til 1980-tallets Amerika. Det er en del nostalgi og humor i den kule og litt merkelige tiden som jeg minnes med stort hjerte. Star Trek-folka er jo vanligvis så stive og alvorstynget og derfor er det herlig å se dem skape humor underveis i filmen, særlig når de på sitt litt underlige vis forsøker å kommunisere med 1980-tallets amerikanere.

Komikken er ikke med fra begynnelsen og oppstår når våre helter kommer tilbake til 1986. Det blir en del minneverdig komikk ut av deres oppriktige møte med denne tiden. Enkelte scener er dritmorsom som da våre Star Trek venner eksempelvis skal bruke datamaskiner alla 1986 og tror at de kan styres med talekontroll og da blir musen selvsagt forsøkt brukt som mikrofon.

Effektene er faktisk svært gode for sin tid. Jeg fikk en mye bedre sci-fi-følelse enn de foregående filmene klarte å levere. Særlig når de befinner seg i verdensrommet. Her er faktisk effektene litt stilig laget og valgene filmskaperne har tatt med det de velger å vise, er mer klassisk og tøft utført. Det er både befriende og kult at filmen faktisk mestrer de effektene de begir seg ut på. Romskipene er svært så godt laget og du får til og med litt kul kameraføring.

Leonard Nimoy som spiller den karakteristiske Spock i Star Trek-filmene, står selv for regien i filmen, og den er ganske så vellykket. Dette fremstår som en langt bedre film enn da han regisserte ‘Jakten på Spock’, som var en veldig stiv og tung film enn denne. Han har også skrevet historien som må sies å være et veldig friskt og annerledes pust inn i en ellers så tung sci-fi-serie. For min del er dette den beste Star Trek-filmen så langt i serien, blant de eldre filmene. Skal vedde på at blodfansen kanskje ikke setter like mye pris på denne, men oss andre, ja vi blir godt underholdt. Mitt terningkast ender på en knallsterk firer og en varm anbefaling enten du bare liker sci-fi eller komedier.