Alt åpner med at romskipet, USS Saratoga, mottar en beskjed i form av en mystisk lyd. Signalet ser ut til å komme fra en sonde som vil ødelegge jordens hav og ødelegge atmosfæren. Etter litt utforsking finner Spock ut at signalet er utformet i form av hvalsang. Nærmere bestemt, Knølhvaler, som ble utryddet i det 21. århundret av mennesker. For å finne det korrekte svaret til romsonden før sonden ødelegger jorden, drar Kirk og kompani tilbake i tid til 1986 da hvalene fremdeles eksisterte. Det blir en reise til en verden Kirk og Spock ikke kunne forestille seg i sine villeste fantasier. Vi får mildt sagt kulturkrasj når individer fra de to verdenene braker sammen...

Nå var det en stund siden sist jeg så Star Trek og følte at det var på tide å besøke det gamle og klassiske romskipmannskapet igjen. Kjenner allerede på intromusikken at dette er noe jeg storkoser meg med. Det å få romskip-sci-fi på sitt mest nerdete er det som gleder meg stort med Star Trek, som nesten er selve definisjonen på sci-fi-sjangeren. Og denne filmen er også noe helt spesielt i Star Trek-øyemed.

Filmen er siste del i en avsluttende Star Trek-trilogi-historie. Denne filmen fortsetter på historien som ble påbegynt i andre film i rekken. Vi snakker skapelsen av Genisisprosjektet som gikk ut på å skape liv. Klingonene forsøkte å erobre prosjektets hemmeligheter og drepte Kirks sønn. Etter dette oppsto deres hat mot Admiral Kirk. I stjerneflåterådet står Admiral Kirk siktet for ni brudd på reglementet. Klingon vil se Kirk død og vil ikke gi noen fred så lenge Kirk lever. Kirk på sin side, lever i Eksil på Vulcan, sammen med det gamle mannskapet sitt. Og med sitt erobrede klingonske skip setter de nesten for jorden for å komme stjerneflåten til unnsetning i en vanskelig sak.

Alt begynner som en hvilken som helst Star Trek-saga, men denne filmen skiller seg ut som en liten moroklump i den ellers så blodseriøse sci-fi-franchisen som representerer den gamle æraen av filmer. Det hele er lagt opp som en komedie som begynner i det Star Trek-mannskapet ankommer jorden. All humoren blir skapt av forskjeller og Star Trek-folkas manglende kunnskap om hvordan regler og systemer er på jorden og visa versa. Krik og Spock blir omtalt som Robin Hood og Broder Tuck i sine merkelige klær til jorden å være. Det blir også veldig moro når Scotty forsøke å snakke instruksjoner til en datamaskin fra 1986. Spock er litt av en intelligent traust fyr som det er lett å like, selv om han ikke eier hverken følelser eller frivillig humor. Han gir også en ekstra spiss på filmen. Og lignende morsomheter står i kø uten at det blir for krampaktig av den grunn.

Men dette er en sci-fi-anmeldelse og der skårer filmen også bra. Vi besøker blant annet Spocks hjemplanet, Vulcan, som er flott designet. Romskipene er også passe tøffe. Innimellom minner dette om like gjennomførte effekter som de gamle Star Wars-filmene kunne skilte med i sine glansdager. Vi snakker selvsagt herlige miniatyrer av romskip på gamlemåten. Det er en del tidlige dataeffekter i denne filmen som ikke ser veldig retro ut med dagens øyne. Spesialeffektene ellers er rimelig gode. Vi får snakkende og tenkende datamaskiner og en rekke gadgets som Star Trek-crewet har med seg på jorden for å hjelpe seg. Og som alltid når det er snakk om tidsreiser så tuller de opp universet. Blant annet finner de opp ny revolusjonerende teknologi for et firma på jorden.

Men selv om dette føles som en litt lettere runde Star Trek, har filmen også en ekstra brodd. Den gir et stikk til menneskehetens miljøhensyn. Vi får både påpakning fordi vi forurenser mye og fordi vi nærmest utrydder hvalene. Som Spock sier det, så er det ikke logisk å utrydde en art. Vi får vist hvordan vi mennesker skyter og dreper hvaler og hvordan de store og intelligente dyrene blir partert etter de er fanget. Dette er nok sikkert mange dyreverneres Star Trek-favoritt, fordi den taler hvalenes sak. Vi får også en god del informasjon om hvalene, som gjør at man også kan lære litt av filmen.

Konklusjon
Det er jo veldig mange andre sci-fi-filmer som foregår på jorden, så hvorfor ikke også Star trek? Gæy er det også å dra tilbake til midten 1980-tallet. Vi opplever en tid der Pizza er nytt og kult. Men selv om filmens hovedhandling er på jorden i 1986, begynner og avslutter filmen langt fremme i fremtiden. Alt i alt føles dette som en solid film som også frir til et bankende sci-fi-hjerte. I mine øyne er dette en av de bedre Star Trek-filmene av eldre merke, sammen med ‘The Wrath Of Khan’ og ‘First Contact’.