---

Terningkast:


Ingress:

Vi besøker Minesota i USA, en gang på slutten av 1960-tallet. Larry Gopnik er en ærlig og redelig matematikkforeleser. Han er av jødisk opprinnelse og lever i et samfunn sterkt påvirket av jødisk tro. Larry vil ingen noe vondt i verden. Han tenker alltid positivt om alt og lever sammen med sin familie i et gjennomsnittlig hus. En dag vil kona hans ta ut skilsmisse. Det har seg nemlig slik at deres felles og litt eldre venn Sy Ableman har innledet et forhold til Larrys kone. Larry tar dette tungt men fattet, og det til tross for at den Ableman oppfører seg svært nedlatende overfor ham. Hans familie tar dette ikke så tungt. De savner kun en far som kan stille opp for dem med penger og fikse ting i huset. For den godtroende Larry blir tilværelsen bare dystrere og dystrere...

Anmeldelse:

Vi besøker et jødisk samfunn i USA. Jødene har en god del regler, skikker de lever med sammen med sin tro. Om du ikke har kjennskap til jødene og hvordan de lever, kan det være litt vanskelig å henge med til en hver tid. Filmen begynner i Polen på 1800-tallet i et jødisk nabolag. Her blir vi vitne til en obskur situasjon, der noen tror Gud setter dem på prøve. Der brukes ordet Dybbuk som jeg faktisk måtte slå opp. Det er et ord brukt på jødisk folkemunne for en slags gjenferd med sjel av en død person.

Når vi beveger oss over til 1960-tallet i USA er det Larry Gopnik og hans familie det fokuseres på. De er av den samme jødiske slekten som de fra Polen. På 1960-tallet er det en helt annen tid. Narkotikaen er kommet for fullt og det merkes også Larrys sønn Danny røyker marihuana. Danny er rundt 13 år gammel og skal snart begi seg inn i et jødisk ritual kalt Bar Mitzwah, som er noe i samme gaten som konfirmasjon, og skal symbolisere at en begynner å bli ansvarlig for egne handlinger. Larry som opplever en vanskelig tid med skilsmissen, går til en Rabbi, som er et religiøst overhode i en jødisk menighet. For min del synes jeg det jødiske samfunnet er friskt dokumentert og gjør denne filmen spesiell.

Som alltid når Coen-brødrene kommer med film er det gøy å se hva de har funnet på. Filmen fenger meg fra første stund. Selv om film begynner sært, er det noe fornøyelig med den. Du vet aldri hvor dette vil bære hen, og det er noe jeg som regel setter stor pris på i en film. Vi ser hele veien det særegne Coen-brødrene er viden kjent for. ‘A Serious Man’ er kanskje ikke deres beste film, men jeg setter den høyt over de filmene som kom samme år som dette hadde premiere. Jeg føler den er helt på høyde med titler som ‘Inglourious Basterds’, ‘The Wrestler’ og ‘Milk’. Dette er en film som befinner seg i dramasjangeren, men har også innslag av sær humor i form av mange småabsurde situasjoner som oppstår. Jeg vil også tro at filmen vil skåre høyt av fanbasen til Coen-brødrene.

Filmen er såpass morsom i sine absurde betraktninger at jeg blir litt målløs. Her bruker filmskaperne flere lange scener som blir morsom fordi de strekkes langt. Det gjør at jeg nesten ikke la være å le. Scenen der Larry får besøk av en koreansk student på sitt kontor, er utrolig artig, og verdt å se filmen alene for. Jeg skal ikke avsløre så alt for mye av scenen annet enn at henvendelsen gjelder at den koreanske studenten har fått strykkarakter og ymter frempå at noe må være galt. Og det er også flere scener som jeg ler av som da Larrys sønn møter hasjpåvirket i sin egen Bar Mitzvah. Jeg kunne nevnt i fleng av minneverdige scener, men det er best å oppleve filmen selv.

Vi blir med på både oppturer og nedturer i dramaet, selv om det nok er mest nedturer. Nå skal det sies at filmen tar opp dype temaer i folks liv, noe også tittelen hentyder på. Men det at det ofte er triste eller frustrende ting som skjer, gjør ikke denne filmen til noe tung murstein å se av den grunn. Det hele er gjort med en slik glød og munterhet. På en merkelig og til tider litt genial måte fungerer dette perfekt for å både oppleve kjipheten og også humoren på samme tid, uten at noen av dem går på bekostning av den andre.

Coen-brødrene er svært god på overganger mellom scener. Her får du mange tøffe klippsekvenser som gjør dette ekstra gøy å se. Mange scener har fiffige flytende overganger. Manuset er ganske snedig og tøft. Noe av grunnen er eksempelvis at vi får innslag av hva Larry drømmer. Dette gir overraskende vrier og artige momenter som forteller litt mer av hva Larry egentlig tenker. Han er jo godheten selv utad, så det er ikke så lett å se helt hvordan han egentlig opplever det som skjer med ham.

Skuespillerne er stort sett ukjente fjes. Det er befriende og friskt. Det fordi vi ikke henger oss for mye opp i storhetene som vanligvis danser rundt Coen-brødrene. Med andre ord konsentrer man seg da om det som er viktig med filmen. Alt ser også veldig bra ut i filmen. Vi får virkelig et kult bilde av sekstitallet med flott scenografi og stilig fotoarbeid. Alt dette får denne jødiske bosetningen i Amerika til å oppleves som et levende sted.

For min del ble dette en veldig god filmopplevelse. Vi får en veldig annerledes filmopplevelse. Alt føles både litt friskt, originalt og gjør inntrykk på meg. Jeg må si at jeg ikke liker så godt humorfilmene til Coen-brødrene, derfor var jeg veldig skeptisk til denne filmen, men den klarte å overbevise meg. Jeg kom raskt inn under huden på filmen. Den svarte humoren er noe som gjør filmen verdt å se. Om du liker Coen-brødrene eller litt sære komiske innslag, kommer du til å elske denne filmen.

Jeg blir igrunnen bare mer og mer fan av Coen-brødrene jo mer jeg ser av dem. De har ennå tilgode å lage en dårlig film. Også pluss for at dette er en film jeg får lyst til å se om igjen. Det er såpass mye uforglemmelige øyeblikk som frister til gjentakelse. Dette stikker derfor avgårde med en meget sterk femmer når terningen og en sterk anbefaling om du liker god film.