Eddie Spinola er en forfatter med skrivesperre. En dag møter han en gammel venn som tilbyr ham en pille som skal ordne alle kreativitetsproblemene til Eddie. Pillen er et slags dop som gjør at man klarer å benytte hundre prosent av hjernen samtidig. Da bskal han bli supersmart. Han vil først ikke ha pillen fordi han er imot dop, men i et svakt øyeblikk tar han pillen. Dette blir et valg som setter livet hans på hodet...

Konseptet er veldig enkelt, men kult nok å basere en film på. Filmskaperne har klart å gjøre en del ut av dette, men ikke nok til at dette blir en skikkelig klassiker. Et slikt konsept har uante muligheter. Når man blir så smart, kunne man virkelig utrettet mye. Her velger hovedpersonen å bare gå noen enkle egosentriske veier som alle og en hver kunne utnyttet. Her kunne hovedrollen fikset verdensproblemer i større skala. Det morsomme med filmen er at du begynner å tenke litt gjennom hva du selv ville gjort om du ble så smart.

Dette hele begynner litt friskt og fiffig. Det er godt driv når Eddie utforsker mulighetene med pillen. Men så stanger filmen litt i veggen. Filmen klarer ikke helt å toppe begynnelsen. Ting utvikler seg ikke like raskt etter det, og luften går litt ut av ballongen. Det er dog noen elementer igjen som avsløres underveis. Det er dog en liten mysteriedel som dreier seg rundt pillen og hvordan den fungerer og kommer fra. Filmen er kanskje litt for enkelt bygget opp, og man lurer nesten aldri på hva som skjer, men filmen er ganske artig til tider likevel.

Regissøren Neil Burger står bak filmen. Han leverer greit selv om dette ikke er hans beste film. Best kjent er han nok for Illusjonisten, fra 2006, som føles litt sterkere og mer interessant enn dette. Limitless har dog en ganske grei fortellerteknikk. Det brukes mange tøffe filmatiske virkemidler. Her får du blant annet se effekten fra musikkvideoen til Røiksopps låt ‘Eple’. Jeg tenker på den hvor man fortsetter inn i et bilde og zoomer og zoomer i det uendelige. Det brukes også litt effekter i bildet, med litt blur i sidene og litt hint til krumming på linsen. I tillegg brukes ganske sterke og klare farger. Vår hovedperson blir også pusset litt opp. Hna får et bedre ytre når han går på pillen. Som glattere hud, klare lys blå øyne og blir mer velstelt som mann.

Bradley Cooper har hovedrollen. Etter hans store gjennombrudd med  Hangover, har han fått større roller og mer tillit i Hollywood. Cooper fungerer ganske godt som Eddie Spinola. Han leverer både som vellykket verdensmann og forfattervrak som lever i et høl. Det blir spennende å se hvilke roller Cooper får framover etter dette. Vi er klar til å se ham forsøke seg på større utfordringer. Filmens andre store stjerne heter Robert Deniro, og han overbeiser vel ikke akkurat noe særlig. Når jeg så ham på rollelisten begynte jeg allerede å glede meg litt til han skulle introduseres. Han er en av mine ynglingsskuespillere, men her virker han nesten litt blek gammel og uten den store pondusen og tilstedeværelsen. Her blir han litt mer ordinær. Det virker som han surfer på rutinen og ikke gir så mye av seg selv. Jeg skulle gjerne sett ham som playboysjef eller en mer hardhaus alla Donald Trump.

Konklusjon
Dette er en film jeg tror de fleste blir underholdt av, men den har ikke nok dybde og henter ikke ut konseptets potensiale. På traileren ser filmen kanskje litt gøyere ut enn den faktisk er. Filmen er som sagt best i starten og har et mye flatere midtparti før den øker såvidt litt mot slutten igjen. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette kunne vært psuhet lengre mot grenseløsheten. Heldivsi er det litt saft i filmen med kule filmvirkemidler. Jeg aner konturer av litt store linjer i enkelte scener, men dette er ikke noen Fight Club, for å bruke en film som ser visuelt flott ut hele veien. Dette er ikke dårlig, og jeg lander på en fin firer for en fin hverdagsflikt med 'smartpillen'.