Eddie Spinola er en mislykket forfatterspire som lever omtrent som en bums og ikke klarer å levere et ord på papiret til boken han skal skrive. En dag møter han igjen en gammel venn som tilbyr han en pille. Denne pillen skal i følge vennen fikse alle Eddies problemer. Ingen liker å ta dop man ikke vet hva er i, men da alt håp er ute tyr han til pillen. Derfra er det ingen vei tilbake. Livet hans blir aldri det samme igjen etter at han opplever pillens virkning...

Mennesket bruker bare deler av hjernen på en gang. Vi har forskjellige områder i hjernen som brukes til forskjellige oppgaver. Men hva om vi kunne bruke mer av hjernen samtidig? Det er det denne filmen leker med. Vi får en pille i form av et dop som gjør at man bruker flere nevetråder i hjernen på en gang. Det gjør at man blir som en mental supermann. Men det er selvsagt også negative sider rundt å bruke pillen også...

Filmen er bygget opp som en mysteriethriller og er ingen klassisk sci-fi. Likevel er det klare trekk i måten filmen er bygget opp som gjør at den lukter på sci-fi. Jeg tenker på denne pillen som gjør at hovedpersonen blir et menneske av en annen dimensjon. Alt foregår tilsynelatende i vår verden i vår tid, men med en lovende pille som vitenskapen har forsket frem. Denne pillen kunne revolusjonert hele menneskeheten om man hadde produsert den i stort og brukt den på hele menneskeheten.

For min del kunne jeg nok sett at man brukte mer tid på sci-fi-delen. Det hadde vært spennende å lære mer om vitenskapen og hemmeligheten bak pillen. Istedet lærer vi om pillen via hovedpersonens prøving og feiling med dosering og bruk. Dette gir også en underholdningsverdi til filmen på sitt vis. Kanskje denne måten å presentere ting på er bedre på et større publikum. Alle kjenner eller har sett noen som har tatt dop og kan relatere seg til denne problematikken. Virkningen av pillen er dog er dog mye mer positiv enn andre typer narkotika.

Regissøren heter Neil Burger og er ikke så kjent navn i min bok. Jeg noterte meg dog at han hadde også gjort Illusjonisten som er en annen film jeg har sett og likte relativt godt. Men tilbake til ‘Limitless’. Det er mange fete detaljer med filmteknikken rundt filmen. Man får effekter i filmen som skal beskrive at hovedpersonen går på dopet. Disse får man blant annet i form av endeløse zoominger innover i bildet. Man har sett lignende før, men gjennomført på en litt annen måte i ‘Limitless’ med blant annet buet linse. Fargene er også mye klarere når dopet inntas og lyd, detaljer og annet blir klarere.

Manuset i filmen er passe greit rullet ut med bare noen søkte ting, utenom konseptet som man må akseptere for å få utbytte av filmen. Selve historien er litt standardmessig lagt opp. Det handler om et dop og en mann som gjør sine feil og smøres inn i et nett av problemer. Filmens styrke er når mysteriumet rundt pillen får ligge å ulme. De standard thrillerelementene og jakten på mannen interesserer meg ikke like mye.

Konklusjon
Filmen er også passe smart lagt opp. Illusjonen om en blivende særdeles intelligent mann fungerer bra. Man fryder seg hele veien over de friske poengene som gjør filmen bra underholdende. Noen av dem er direkte morsomme, uten at filmen blir en komedie av den grunn. ‘Limitless’ føles som en ganske lett film uten så mye dybde, men den kule pillen fungerer rimelig greit likevel. Den gjør at filmen blir interessant å se for de fleste. Noen vil kanskje avfeie filmen raskt som rein bullshit, men dette er ment som rein underholdning, og derfor kommer filmen unna med det. Som sci-fi-film er ikke dette stort å skryte av, men jeg liker ‘pille som gjør personer smartere’-konseptet og filmen vil nok for mange virke både artig og spennende på samme vis.