Jacob Moore er en svært fremadstormende finansmegler. Han har spesialisert seg på å tjene store penger kjapt. Moore er kanskje litt dårlig til å lytte, men er god på det å ta sjanser og få store ting til skje. Han er sammen med den unge damen Winnie som er datter av en tidligere storhai innen finansverdenen. Haien heter Gordon Gekko og har sittet i fengsel i årevis etter at sin skruppelløse og ikke minst ulovelige investeringer og måter å tjene penger på. Nå er Gekko ute av fengsel og har skrevet bok om sine lure lovlige triks i finansverdenen. En dag møter Jacob opp på et seminar rundt Gekkos braklansering og kommer i snakk med den gamle luringen. Gekko har ikke penger å rutte med, men Jacob liker å snakke med den eldre karismatiske storheten. Gekko og hans datter er heller ikke på talefot og Jacob forsøker å være diplomaten opp i det hele. Når ting begynner å gå bra for finansmegleren Jacob Moore, får han tilbud fra en storhai som vil ha ham med under sine vinger i Bretton. Moore blir forsøkt påvirket fra mange kanter og bildet begynner å bli for uoversiktlig for ham. Han vet ikke lenger at folk bare bruker ham for å mele sin egen kake. Selv også Gekko som er manipulasjonsmesteren over alle har en skjult agenda...

Her får man se hvordan ting kan ha foregått på Wall Street. Vi får forspillet og jaget etter å skaffe seg raske penger på børsen. Jo mer man vet om systemet jo mer kan man trikse og mikse for å tjene enda mer. Det er ofte vanskelig å bevise at noen har for mye kunnskap om selskaper når man handler i stort. Vi får selvsagt også se medaljens bakside. En finanskrise kommer og hva skjer da? Joda, da må man sutre og be om å få penger fra staten slik at ikke hele finanssystemet vil kollapse. Det er stilles en del spørsmål som om finansfolka tenker igjennom konsekvenser av det de gjør? Er det bare raske penger som betyr noe?

Det er mye snaks i hvordan filmen presenteres. I begynnelsen får vi beskrivelser av den berusende nyrike bystemningen med unge kvinner og alkohol på alle kanter. Du får også en ypperlig beskrivelse av den travle og pressede arbeidssituasjonen til en aksjemegler. Du ser aksjemegleren jobbe med stødig klipping av finansskjermene og alle grafene og tallene foran bildet. Elsker også den effektive såpeboblescenen, der du får se barn leke med boblene og vi følger en boble som er på vei opp i høyere luftlag. Ingen bobler lever evig og jo høyere den stiger jo større sjanse er det for at den sprekker. Slik er det kanskje også i aksjemarkedet at om noe stiger for høyt og for raskt så kan det oppføre seg på samme måten som denne boblen og sprekke. Liker også informasjonsflyten som påvirker aksjene og de er presentert som en tredimensjonell labyrint av info. Ofte er klipperytmen i form av kryssklipping som skaper det friske sammen med alle disse sammenligningene.

Dette er en oppfølger til suksessfilmen Wall Street fra 1987, som blir flittig brukt i lærebøker som referanse på læring av begreper i finansverdenen. Heldigvis trenger du ikke å ha sett den første filmen for å få utbytte av oppfølgeren, men det hjelper selvsagt en del å ha kjennskap med den mest interessante karakteren. Dette dreier jo ikke seg om Bud Fox i Sharlie Sheens skikkelse lenger. Nå er han byttet ut med en lignende karakter i Jacob Moore som fylles av Shia LaBeoufs sko. LaBeouf er okei i Transformers, men her taller han litt igjennom. Kanskje det bare er karakteren hans som bare er litt grunn, men han er virkelig ikke noe naturlig midtpunkt i filmen. Du bryr deg aldri nok om den litt glatte og for gutteaktige fyren. Det gjør at jeg sitter bare å venter på at Gorden Gekko skal dukke opp, og når han gjør det blir det litt av et øyeblikk. Gekko spilles også denne gangen av Michael Douglas. Forrige gang han spilte Gekko-rollen fikk han Oscar for prestasjonen og Douglas er fremdeles veldig stødig for å fylle pondusen til en slik karakter som det Gekko presenterer. Det skal også legges til at faktisk Douglas også denne gangen ble nominert for pris for sin rolle. Denne gangen var det Golden Globe det stod om og ikke Oscar, men likevell noe å merke seg.

Hadde det ikke vært for at Gorden Gekko i Michael Douglas sin skikkelse var med, så hadde nok ikke dette vært stort å juble over. Han gjør virkelig hele filmen verdt å se. Det er noe med Gekko-figuren som gjør han interessant å følge. Han er så skruppelløs at du nesten ikke finner maken i finansverdenen. Han later også til å ha lært noe med årene og virker bedre på livsvisdom i det han viser utad. Han er fremdeles like karismatisk og har alltid en god kommentar på lur som stjeler showet. Men noen rever lærer aldri og der har man kanskje Gordon. Gekko uttaler: ‘Money is a bitch that never sleeps’.

I birollene får mange artige og gode skuespillere lov å presentere seg. Susan Sarandon (Thelma & Louise) spiller den alltid så pengetrengede Jacob Moores mor. Frank Langella (Frost/Nixon) spiller en stor finanshai som biter over svært mye. Josh Brolin (True Grit, No Country for Old Men, Milk) spiller en annen finanshai. Eli Wallach (Den gode, den onde og den Grusomme) spiller Julie Steinhardt og du lurer på om det er tilfeldig at Moores telefon alltid spiller themesangen fra hans mest kjente film når den ringer. Charlie Sheen gjør også en svært artig birolle som Bud Fox, som vi alle kjenner svært godt som hovedrollekarakteren i den første filmen. Her får vi se ham møte igjen Gordon Gekko og vi hører hvordan det går med dem. Dette blir en svært minneverdig scene med mye god ironisk humor.

Også denne gangen er det regissør Oliver Stone som sitter i registolen. Men oppfølgeren er langt dårligere film enn første kappittel. Likevel er den heldigvis ikke noen dårlig film, men filmen bruker kanskje litt for lang tid på å komme til poenget. Det blir heller ikke det helt store reint underholdningsmessig, selv om filmen byr på noe. Dette blir mer ullent og langt vanskeligere å forstå enn første film. Du får en litt tyngre historie, med mange bilder og metaforer. Det virker som om Stone forsøker seg på det samme som Francis Ford Coppola gjorde da han lagde Gudfaren 3, nemlig det å overkomplisere ting for å dekke over at dette egentlig ikke handler om så veldig mye. Det er rett og slett litt lite handling.

I det store og det hele, er dette en helt grei film å se. Du forventer litt når en storfilm som Wall Street skal følges opp, og dette er ok i så måte. Du får litt av det du forventer. Og når Gordon Gekko dukker opp, er mye tilgitt og jeg kan bare lene meg tilbake å suge inn underholdningen. I forhold til første film, er dette mye mer dramaaktig, og filmen mangler litt av det drivet som den første filmen hadde. Den første var en finanstriller og en svært underholdende en i så måte. Her får du en litt mer vanlig Hollywoodifisert oppfølger som tidvis føles ganske grei, men som ikke klarer å holde det samme nivået hele veien. Om du likte første film, er det stor sjanse for at du kommer til å omfavne oppfølgeren også, om ikke mest med nostalgibriller.