|
Anmeldelse av Fargo - Film (1996)
|
Film: Fargo (1996)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama, Kriminal, Thriller
Land: Storbritannia, USA
Regi: Joel Coen, Ethan Coen
Spilletid: 98 min
Datoer:
| 1996-07-19 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 5.2 av 6Keyword:
Kult, Kidnapping, Gangster, Snø, Neo-noir, Sort Komedie, Indiefilm, Klassiker, Kulde, Coenbrødrene
|
||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (27 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (2)
|
|||||||
|
Anmeldelsen:
Fargo er et mesterverk
Publisert: [ 17. Desember 2011 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||||||
|
Terningkast:
Ingress: Jerry er i desperat pengenød og hans kone Jean er så velstående at hun kunne hjulpet ham ut av det. Hun kommer fra en rik familie, men det er bare det at Jerrys svigerfar sitter på pengesekken og ruger. Men Jerry har ikke fortalt at han trenger penger og selv om de visste det, hadde han aldri fått noen. Det dreier seg om en ‘privatsak’. Men Jerry gir seg ikke der og går svært drastisk til verks for å skaffe pengene likevel. Jerry arrangerer noen til å kidnappe sin egen kone for å presse penger fra sin svigerfar for 1 million dollar. Men ting går ikke helt etter planen og ting utvikler seg til en snøball som begynner å rulle en del lengre og blir større enn man hadde forventet... |
|||||||
|
Anmeldelse: Det første vi får se er en blå himmel med en fugl som flyr over himmelen. Det er vinter og litt tåkete og en bil kommer kjørende mot oss med en tilhenger bakpå med en en enkel og spesiell filmmusikk som passer perfekt til det enkle og nesten helt hvite landskapet her. Bilen har en brun Ford Sierra på slep på hengeren. Bilen med henger ankommer Fargo i Nord-Dakota. En mann med hatt og beige parkas kommer inn på en bar ved navn King of Clubs. Der møter han to karer. Han presenterer seg som Jerry Lundegaard. Jerry har brakt med seg denne bilen som karene skal bruke til et ‘oppdrag’ for ham. Karene heter Carl Showalter og Gaear Grimsrud. Carl er en mann med litt morsomt utseende og Gaear har helt blondt hår og litt mer cool med røyk i kjeften. Jerry virker veldig klumset og det er mye missforståelser ute og går i samtalen som han har med de to karene som skal gjøre oppdrag for ham. De blir enige om oppdraget og så går de hver til sitt. Filmen bygger på en sann historie. Hendelsene som skildres i denne filmen fant sted i Minnesota i 1987. Etter anmodning fra de overlevende har navnene blitt endret. Av respekt for de døde har resten blitt fortalt akkurat som det hendte. Det at dette baserer seg på en sann historie gjør at dette får litt cred, hvis man ikke hadde visst det så hadde man nok avvist dette som reint sprøyt. Historien og hendelsene er såpass absurde og det hele virker nesten litt for vanvittig, men slike ting skjer jo innimellom, bare ikke med folk vi stort sett kjenner. Men på den annen side er jo dette en historie som gjør seg svært godt på film. Her får man se konsekvensene man må betale for å forsøke å utnytte sine nærmeste for å løse egne problemer. Dette var Coenbrødrene sitt store gjennombrudd. Etter denne filmen var de på alles lepper og siden har de også vist ved flere anledninger at de lever opp til sitt svært så solide rykte som filmskapere. Filmatisk er jo dette en nytelse å se på. Coenbrødrene kan virkelig lage film. Her får man ypperlig fotoarbeid som ser helt fantastisk ut. Filmen er fortalt på en storslått måte. Det er masse detaljer her og alt er så fascinerende å følge. Coenbrødrene har nesten sin helt egen stil og man merker når de har satt sitt preg på en film. Man digger hvordan de legger opp manuset for å sprite opp filmen. Dette er så fengende til tider at det nesten er litt ekkelt. Coen har jo fortalt en mørk historie her, men det legger ikke noen demper på filmopplevelsen. Det er mye desperate handlinger her som gjør dette ekstra minneverdig. Karakterene klarer virkelig å 'føkke' opp ting maks her. Situasjonene er så herlig absurd at man fryder seg når man ser dette. Mange av scenene er nærmest reint gull her. Det er også en sort form for humor her underveis. Man får seg en del veldig artige situasjoner her som bringer fram latteren. Karakterene er så herlig naive her til tider og deres handlinger gjør at det hele utvikler seg så voldsomt at man enten ler eller føler på den totale desperasjonen her. Dette er jo egentlig ikke noen komedie, men måte ting er lagt opp på virker jo nesten litt utrolig til tider, og situasjonene dialogen er så herlig naiv og får fram enkelte komiske situasjoner underveis for å lyse opp filmen sammen med all den lyse vinteren i Fargo. Alle skuespillerne er så perfekt castet at man ikke kunne tenkt seg at noe kunne vært forbedret på den fronten. Coenbrødrene får virkelig fram det beste i hver og en av skuespillerne. Frances McDormand spiller sin karakter så veldig artig og er så overblid at det er fascinerende å se på. Hun fikk jo også Oscar for denne rollen og man kan kanskje skjønne det selv om dette ikke er en typisk Oscarrolle. Her finner man jo en svært spesiell karakterer og McDormand er en man ikke har møtt så mange av i sin omgangskrets. William H. Marcy spiller perfekt som den stakkarslige fyren som han nesten fikk patent på etter denne filmen. Han passer perfekt til å det å bli ydmyket og her føler man ikke så mye med denne karen heller og han bare blir stakkarslig. Steve Bushemi spiller en av badguyene her. Han viser seg nok en gang som en svært habil skuespiller og gjør mye av denne filmen med sitt ekle artige utseende. Det er noe ved Bushemi som gjør ham så passende på lerretet. Han har flott karisma til tross for sitt lite tiltalende utseende og man merker når han er med i en film. Her får vi også med oss svensken Peter Stormares store Hollywood-gjennombrudd. Her er han så kul som den blonde stille badgyen som utfyller Bushemis pratetrengende karakter maksimalt. Denne filmen blir bare bedre og bedre for hver gang man ser den. Det er så utrolig mange artige detaljer her og første gang man ser den klarer man nesten ikke å synes dette er noe særlig moro siden handlingen er så tragisk. Filmen vokser virkelig etter flere gjennomsyn og det slår meg hvor god denne filmen egentlig er. Jeg begynner virkelig å falle for Coenbrødrene og deres filmmagi. Dette er femte gangen jeg ser filmen og denne gangen viste jeg jo hva som skulle skje og kunne bare lene meg tilbake å nyte filmen minutt for minutt. |
|||||||
