|
Anmeldelse av Invictus - de uovervinnelige [ Invictus ] - Film (2009)
|
Film: Invictus (2009)
Kategori: Biografi, Drama
Land: USA
Regi: Clint Eastwood
Spilletid: 134 min
Datoer:
| 2010-02-05 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.3 av 6 |
||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (38 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (2)
|
|||||||
|
Anmeldelsen:
Folkelig blanding mellom politikk og sport
Publisert: [ 14. Mai 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||||||
|
Terningkast:
Ingress: Vi befinner oss på tidlig på 1990-tallet. Mandela slipper ut av fengsel og begynner en valgkamp i et fritt Sør Afrika der alle nå har fått stemmerett. Han vinner valget og oppslutningen rundt ham er delt mellom de svarte som elsker ham og de hvite som tror at han ikke kan styre landet. Nelson Mandela må nå kjempe for å greie å samle landet. Han bestemmer seg for å bruke sport som et politisk virkemiddel. Mandela bruker det kommende verdensmesterskapet i rugby til å forsøke å samle landet og få dem til å samles om sitt Sør-Afrikanske lag. President Mandela har en del møter sammen med kapteinen Francois Pienaar på rugbylaget i forkant av turneringen. Han oppmuntrer Francois til å få fram det beste i laget og spille med hjertet for sitt land, Sør Afrika. Nå gjenstår det å se hvordan et lag og et land kan reise seg for å snu det umulige til sin fordel... |
|||||||
|
Anmeldelse: Filmen starter med at vi hører en engasjert folkemasse synge en afrikansk sang. Så ser vi et rugbylag som trener på en grønn stor mark. Ved siden av over veien spiller barn fotball på en brunere mark. Vi befinner oss tidlig i det herrens år 1990. Vi ser en del kryssklipping mellom barna som spiller fotball og rugbyspillerne som trakterer sitt spill. Begge gjør det med en voldsom innlevelse i spillet. Men så kommer en kolonne kjørende på veien og det får barna til å glemme fotballen de holdt på med og de strømmer på bort på veien. Det samme gjør også rugbyspillerne selv om de er litt mer forsiktige og roper ikke så entusiastisk etter Mandela som her kommer kjørende. Det blir stor kontrast mellom de svarte på den ene siden av veien som virkelig 'heiaroper' etter Mandela i stor ekstase og på den andre siden av veien finner vi de hvite rugbyspillerne som bare kikker men ikke lar seg helt affisere. En av rugbyspillerne spør hvem det er som kommer kjørende og treneren svarer at det er terroristen Mandela som er løslatt. Han fortsetter med å si at de må huske denne dagen fordi dette er dagen da landet deres går til helvete. Deretter går de tilbake til treningen igjen. Vi får så se noen klipp der man offentliggjør at Nelson Mandela vil bli løslatt fra Victor Verster fengsel, søndag 11 februar 1990 rundt klokken 15. Så får vi se ham, Nelson Mandela, en fri mann som tar sine første skritt i et nytt Sør-Afrika. Dette er øyeblikket verden har ventet på. Løslatelsen av Nelson Mandela forårsaker en maktkamp mellom ANC og deres svarte rivaler. Det rapporteres at regjeringen i hemmelighet har gitt våpen som bidrog til at volden opprettholdes. Sør-Afrika virker å risikere en borgerkrig om dette fortsetter. Nelson Mandela begynner å snakke til folket og forteller dem at de må ta deres kniver, pistoler og våpen og slenge dem i sjøen. Etter fire år med samtaler, har dagen de svarte sørafrikanerne har kjempe for endelig kommet. For første gang er de frie til å stemme sammen med de hvite. Det er rundt 23 millioner som gikk til valgurnene på valgdagen. Nelson Mandela går av med seieren i valget og sverger troskap til republikken Sør-Afrika. Han sier i sin tale at aldri igjen skal dette vakre landet igjen oppleve undertrykkelse av borgerne, og lide av uverdigheten av å være verdens tapere. Dette baserer seg på den sanne historien om Mandelas kamp for å samle landet som den første svarte president i Sør-Afrika. Det er en passe ting å lage film om dette hvordan Mandela bruker verdensmesterskapet i Rugby i 1995 som politisk skyts for å samle folket og vise Sør-Afrika foran verden. Mandela er en særegen type som ingen du har møtt fra før av. Han kan komme med de beste og mest korrekte uttalelser så man ser at han ikke er det spor egoistisk og selvopptatt. Noen spør ham om han har stor familie hvor han svarer at det har han ser på det slik at han har en veldig stor familie på 42 millioner. Mandela er en snodig type som ikke hever den lønnen hans forgjengere har fått heller og man skjønner at landet og folket er viktigere for ham enn hans posisjon. Vi får her en karakteristikk av Mandela som en svært folkelig og elskverdig person. Det er nesten som om man lurer på om han virkelig var slik. Han er selvsagt også svært diplomatisk og flink å bygge broer og vinne tilhengere og knytte til seg viktige kontakter for landet. Man får først en innledning i filmen som handler mest om Mandela og hvordan han litt etter litt vinner folkets tillit. Han synes det er en glimrende sjanse når en milliard folk vil se VM i rugby til å gjøre det om til et politisk stunt. Mandela karakteriserer rugby som er et røft spill, som er nesten like røft som politikk. Det er den gamle ringreven Clint Eastwood som står for regien. Her har han laget nok et drama, men dette er ikke tungt og vanskelig å følge slik hans andre filmer kan bære preg av. Eastwood prøver seg på noe nytt med denne filmen. Han innlemmer en sportsfilm i produksjonen. Selv om det hele begynner som et reint drama med stor rot i virkeligheten så vries det hele over på en sportsfilm etter hvert. For min del liker jeg ikke så godt slike sportsfilmer og man føler at filmen mister litt nerve når dette elementet setter inn. Det skal med andre ord mer til for at en liker sportsfilmer fordi de er så forutsigbare. Det hjelper jo noe på at dette skildrer virkelige hendelser, men når man tror man vet hva som kommer til å skje så setter det en viss demper på det hele. Men Eastwood gjør på ingen måte noen dårlig film her og jeg finner begynnelsen og en del ting her ganske interessant. Det at det er gode skuespillerprestasjoner er heller ikke noe ‘drawback’. Morgan Freeman spiller svært bra og får fram en god karakter i Mandela, mens Matt Damon også viser at det bor mye i ham også som rugbykapteinen Francois Pienaar. Alt i alt var dette en ganske grei film. Man fikk litt av det man forventet på forhånd. Rugby er også en eksotisk sport for oss her i Norge da vi ikke har sett så mye av det. Rugby virker kult å se på, men noe man helst ikke vil spille selv. Og her får en også se at selv sport kan brukes som politikk. Det hele blir en ganske fornøyelig film, men personlig hadde jeg ventet mer av denne filmen enn det den klarte å gi meg. Man har greid å bygge opp en god karakter rundt Mandela, men jeg hadde håpet på mer kjøtt på beinet og kanskje litt mer biografiaktig slik at man kanskje kunne lært enda litt mer av dette. Men det er nok det at Mandela var så folkelig som skulle formidlet her, og det er jo ikke noe man nesten ikke kan misslike. Jeg ruller en grei firer for denne filmen som gir deg en ganske okei filmopplevelse. |
|||||||
