Sophie skal gifte og ønsker å dele den store dagen med sin far. Det er bare det at hun ikke er sikker på hvem hennes far er og det vet visst ikke moren hennes heller. Nå har Sophie invitert tre menn i morens navn til bryllupet. Alle tre kan være faren hennes etter å ha gransket sin mors dagbøker. Det vil si at tre menn er på vei til øyen Kalokari for å delta i hennes bryllup. Moren hennes Donna vet selvsagt ingenting om dette. Men en slik hemmelighet er ikke lett å holde på så lenge. Det blir litt av et drama når moren møter sine gamle flammer igjen og hun og datteren spiller hvert sitt narrespill her for å ikke avsløre hvem de tre mennene egentlig er. Nå gjenstår det bare å se hvem som virkelig er faren...

Filmen åpner med en liten åpen båt kommer drivende med bølgene i le av mørket. I båten står en person med mørk kappe. Deretter hører vi en kvinnestemme synger at hun har en drøm. Hun skal til postkassen med brev til tre menn ved navn Sam Carmichael, Bill Anderson og Harry Bright. Deretter ser vi en litt lurvete eldre herre på motorsykkel, en forretningsmann i femtiårene i slips og skjorte og en finere mann i dress og med flotte rasehunder. De tre er på farten og de er mennene som jenta har sendt brev til. Jenta heter Sofie og skal gifte seg dagen etter, og har invitert hennes tre mulige fedre til bryllupet.

Alle har vel et forhold til ABBA enten de vil eller ikke. Men det er liten tvil om at supergruppen har en rekke slagere og er enormt populær blant annet i Norge. Her får vi en musikal som rommer alle de store slagerene til ABBA og noen flere. Det at du kjenner sangene og kjenner deg igjen i dem er det aller beste med filmen. Jeg digger ‘syngmedeffekten’ som er mye større enn selve filmen. Selve filmen er veldig glatt og idyllisk presentert. Du får sterke farger og flotte paradisøyer med glassklart vann og vært flotte greskinspirerte hvite murhus. Historien i seg selv er ikke det helt store, men underholdningen bygger på helt andre kvaliteter. Dette er en storslagen filmmusikal som bygger på sceneoppsetningen og kjempesuksessen med samme navn. Det hele er så super feelgood og gledesfylt som du kan få det. Du får også flotte dansescener i tillegg til de supercatchy sangene.

Skuespillerne hjelper godt til få å pumpe energi inn i filmen. Her får du den ene stjernen etter den andre. Amanda Seyfried er passe søt i hovedrollen som Sofie. Som de tre potensielle fedrene finner vi tre vidt forskjellige stjerneskudd. Først har vi Mr James Bond, i Pierce Brosnan, som forretningshunken, Sam Carmichael. I rollen som den litt mer lurvete motorykkelmann Bill Anderson finner vi den svenske Pirates of the Carrabien-stjernen Stellan Skarsgård. Og sist men ikke minst finner vi den klassiske pene Harry Bright som spilles av britenes elskelige Colin Firth (Stolthet Og Fordom, Bridget Jones Dagbok, Love Actually og Kongens Tale). Og for å toppe det hele finner vi den superfolkelige og dyktige Meryl Streep, som alle ikke kan annet enn å erkjenne og digge for alt det minneverdige hun har vært med på i løpet av sin store karriere. Hun spiller Sofies livlige småløse mor, Donna, som får litt av et møte med sine tre gamle flammer. Men til tross for store stjerner, får de ikke de helt store rollene å jobbe med.

Det hele er ganske okei sydd sammen, er ikke helt det store som reint filmteknisk. Det blir rett og slett litt for overhappy og du blir ikke utfordret mentalt eller visuellt berørt, men likevell er dette en udiskutabel folkesuksess for de som digger ABBA, liker romantikk eller enkel komedie. Jeg ser også hva folk har elsket med denne filmen, da de gikk mann av huse på kino, og filmen ble et skikkelig fenomen. Personlig finner jeg ikke humoren i filmen tiltalende, da den ble litt i det flaueste laget. Jeg dro til nød på smilebåndet en sjelden gang. Men lydsporet og sangene er verdt å se filmen alene for. Det er heller ikke å forakte med den store stjernefaktoren som er med å kaste glans over det hele.

Konklusjon
Det er vanskelig å ikke like filmen. Om du ikke har det helt store forholdet til ABBA og ikke liker musikaler, kan nok dette bli litt kjedelig og lite engasjerende. Jeg skal innrømme at første gang jeg så filmen ble jeg veldig skuffet og følte at den var veldig hypet, men da så jeg filmen på en dårlig flat-TV med crappy lyd. Det hjalp virkelig å få dette gjensynet med topp lyd og bilde, fordi da kommer nok litt mer av den opplevelsen som de mange kinogjengerne fikk i de folkefulle salene landet over. Filmen blir nok som jeg før har vært inne på litt for grunn til å blande seg inn som en virkelig stor klassiker. Men mange vil nok sikkert lett føre dette opp som en favorittfilm, men for min del klarte man ikke å bygge opp de helt store filmatiske opplevelsene. Det jeg sitter igjen med er flott lyd og stor ABBA-nostalgi. Det er dog nok ved denne filmen til å anbefale den videre om man er av de få som ikke har sett den ennå. Men om du liker feelgood discomusikk og romantikk er dette grei skuring.