Mamma Mia! (2008) er regissert av Phyllida Lloyd og baserer seg på et teaterstykke der ABBAs sanger står i sentrum. Mamma Mia! handler om at Sophie (Amanda Seyfried) skal gifte seg og vil invitere faren sin til bryllupet, men hun vet ikke hvem han er. Hun har tre alternativer som hun fant i moren, Donna’s (Meryl Streep) dagbok: Sam (Pierce Brosnan), Harry (Colin Firth) og Bill (Stellan Skarsgård). Anmeldelsen inneholder spoilers.

Jeg forventer ikke at versjonene av sangene i filmen skal bli bedre enn ABBAs versjoner, men jeg forventer i det minste at de skal være moderat gode. De fleste av versjonene i filmen er helt katastrofale. De fleste skuespillerne i filmen kan enten ikke synge eller så overdriver de. Den eneste som virkelig kan synge sangene er Colin Firth. Meryl Streep kan også synge, men hun spiller overdrevent. Pierce Brosnan er nok den verste sangeren i filmen. Han er høyst sannsynlig kun med fordi han er Pierce Brosnan. Heldigvis synger han bare én sang. De fleste skuespillerne virker som om tenker på pengene de får i hver scene. Det er mange scener der skuespillerne nesten drømmer seg bort i mens de andre synger.

Koreografien er veldig klein. Jeg har ikke noe imot at folk bryter ut i sang og at det kommer tilfeldige folk fra ingensteds og blir med, men det er nødt til å se kult ut og man bør ikke bli irritert når noen begynner å synge. Her ser det ikke kult ut at folk kommer med og jeg blir irritert hver gang noen begynner å synge (Bortsett fra Colin Firth som jeg mener å huske bare synger én sang i filmen). Det går greit i de scenene der store mengder av folk synger som Gimme Gimme Gimme og Voulez-Vous.

Handlingen er veldig dratt ut. Filmen kunne vært over etter 20 minutter, men folk får ikke til å snakke med hverandre fordi de absolutt ønsker en spillefilm. Ingenting blir opklart heller. I begynelsen av filmen vet vi ikke hvem faren til Sophie er og i slutten av filmen vet vi heller ikke hvem opphavet er. Hun skulle gifte seg, men bryllupet ble avlyst på slutten. Hva var poenget med filmen da? Det virker som om vi har gått glipp av flere timer med scener ettersom Donna og Sam bestemmer seg for å gifte seg.

Sangene passer i det minste inn i handlinga. Det er som regel alltid en grunn til at de synger akkurat denne sangen i de gitte øyeblikkene. Det er en scene mot slutten hvor Bill blir jaget av en av vennene til Donna, Rosie (Julia Walters) mens hun synger Take a Chance on Me. Denne scena var latterlig på en god måte. Resten av filmen er lite morsom og man sitter der som en zombie og ser på, men dersom hele filmen hadde vært like latterlig som denne scenen kunne den blitt bedre.