---

Terningkast:


Ingress:
Skumlingen Olyphant er en dataprogrammerer som har skumle planer for å ta over USAs teknologisk styrte infrastruktur. Han lurer Matt Foster som er en svært dyktig ung kryptograf til å lage et virus som han bruker til å ta over all datastyrt teknologi og tvinge nasjonen helt kne. Etter at Matt har overført viruset til Olyphant er angrepet i gang og han forsøker så å dekke over alle spor med å drepe Matt. Redningen til Matt heter John McClane og etter at deres veier krysses holder de sammen for å stoppe denne høyteknologiske trusselen. Matt med sine datakunnskaper og McClane med sin solide handlekraftighet gjør at de sammen blir et bra team som opererer helt på egenhånd for å redde USA fra den teknologiske undergangen...

Anmeldelse:
Konseptet er passe friskt og føles som et bra utgangspunkt å smi en Die Hard film på. Det er jo også et lite tankekors på hva som kan skje i et samfunn der vi er totalt avhengig av elektrisiteten for å fungere. Vi vender oss til disse hjelpemidlene som vi føler oss helt naken uten. Ikke det at man tror at noen klarer å hacke alt teknologien på samme tid for å ramme et land. Det er nok mer sikkert enn som så, men man kan få delvis slike scenarioer som dette. Datakriminalitet blir skumelere og skumlere når datamaskiner tar mer og mer over å styre prosessene i så og si alt som skjer. Og jo mer kunstig intelligens og smartere eksempelvis strømnett vi får jo mer sårbart blir det for at noen kan inngripe i prosessen som foretar beslutninger og ting kan få større kjedereaksjoner enn man aner.

Dette er den fjerde filmen i den suksessfull serien Die Hard. Men til tross for at dette er et veldig høyteknologisk Die Hard-kapittel av så er vår helt John McClane også helt avgjørende denne gangen også. Han er en smart politimann som vet det å holde hodet kaldt i ekstreme situasjoner. McClane har her med seg den unge dataspesialisten Matt Foster som hjelper ham med alt det tekniske som McClane ikke forstår seg på, mens McClane selv tar seg av å være den brutale kraften som slår folk ut og bruker muskler og hjerne for å stoppe disse dataterroristene fra å ta over kontrollen i USA. Nok en gang er det Bruce Willis som er å finne i hovedrollen hele 19 år etter han spilte rollen for første gangen på slutten av 80-tallet. Die Hard ble jo et fenomen av en film da den kom og blir av mange sett på som en av de store actionklassikerne gjennom filmhistorien. Jeg var litt skeptisk på at Willis kanskje skulle være for gammel til å spille rollen helt fult ut, men det er han absolutt ikke. Han viser at han framdeles kan takle en slik rolle og tilfører rollen og karakteren en mye autoritet og karisma som man liker å få når Die Hard står på tapetet. De andre hovedskuespillerne som Justin Long blir ganske anonyme i forhold til Willis som virkelig gir jernet og kjører denne filmen alene. Man får også heldigvis den rette Die Hard fealingen når man skuer dette.

Som vanlig er er det også mye som er litt usannsynlig slik det skal være i en stor popcornfilm som det dette er. Oppdraget er passe herlig skrudd til slik at man ser for seg at det bare ville være John Macklane som ville greie å unnslippe og stoppe disse dataterroristene. Man får action fra første stund. Det meste av filmen er ganske bra laget. Og man får god action med mye skyting. Her er det mye armer og bein og man skjønner at regissør Len Wiseman (Underworld og Total Recall) har forsøkt å ta pusten litt fra publikum når han setter igang effektactionmaskineriet. Man gliser litt av noe av actionen som da to biler holder på å kjøre på Macline og han dukker ned akkurat på rett tidspunkt da en bil kommer flygende i luften og danner en perfekt sweetspot mellom de to bilene. Man får også litt nervepirrende action som da en bil sitter fast i en heissjakt og Maclaine slåss med en irriterende kung fu-dame som har en superskill i å holde seg i livet. Det er dog en scene som tar kaken og det er en som involverer et jagerfly. Det ble nesten litt for dumt og det er også flere andre scener som er på grensen- Men man skal ikke klage på slikt når alt annet holder greit på greip her. Scenen må sees for å vite helt hva man snakker om.

Komikken er også på plass. Det blir også en del artige kommentarer som da Macline bruker en politibil til å skyte ned et helikopter og legger til at han var tom for kuler. Man har også lagt inn en rekke andre gøyale kommentarer og litt småsituasjoner som er passe morsom som et mundtert avbrekk mellom all actionen. Og selvfølgelig lirer McClane av seg også denne gangen det überkjente sitatet ‘Yippee-ki-yay, muthafucker!’, og da er mye av jobben gjort for å skulle få actionfansen til å ga av hengslene i rein nostalgi over tapte tider.

Langt på vei er dette bra severdig. Dette er ikke like solid som den forrige filmen i rekken, eller for den saks skyld den første som er enda bedre, men er langt på vei mye av det man ser etter i en god Die Hard-film. Filmen holder oppe bra oppe intensiteten og nerven hele veien. Og man får noen nye skurker som ikke ser så typisk skurkete ut heller. De er også bra varierte i sine håndtering av våpen, kampsport og stor kroppsakrobatikk. Med andre ord er det mye her som er til stede for å skape en god Die Hard-film. Til tross for noen scener som man får litt for mye av det gode er dette ganske gøy underholdning. Det er jo ikke det at det skal ligne på å være noe i nærheten av troverdig, men man forventer at ikke ting går helt på dynga heller. Denne filmen bikker over noen ganger, men ikke så mye heldigvis og filmen ligger og bølger mellom fire og fem på terningen hele veien. Det var igrunnen svært vanskelig å bestemme seg for om jeg ville gi en svak femmer eller en supersterk firer, men jeg velger å premiere dette og gi en femmer for forsøket om å skape actionglede.