|
Anmeldelse av Jernkvinnen [ The Iron Lady ] - Film (2011)
|
Film: The Iron Lady (2011)
Kategori: Biografi, Drama
Land: Storbritannia
Regi: Phyllida Lloyd
Spilletid: 105 min
Datoer:
| 2012-02-03 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.2 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (49 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Streep kjører showet alene i en ellers litt traust og smårotete film
Publisert: [ 11. Juli 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Margaret Thatcher var en av de første kvinnelige statsministerne i Vest-Europa og den første i Storbritannia, men til tross for at hun var en foregangskvinne så gled ikke alt på skinner for henne hele veien. Margaret Thatcher er nemlig den mest hatende statsministeren i Storbritannia noensinne. Her får du oppsummert livet hennes fra hennes ungdom og helt til hun er både gammel og grå. Hun regjerte fra 1979-1990 og var en ruvende figur i Britisk politikk som man ikke glemmer med så raskt. I tillegg til sitt navn som alle kjenner fikk hun også tilnavnet ‘Jernkvinnen’... |
||||
|
Anmeldelse: Jeg husker jo bare Thatcher i glimt fra nyhetene på NRK da jeg var liten så jeg kan ikke bedømme hvor mye dette har rot i virkeligheten. Men man tror da at det man har plukket fram her er bygget på faktaopplysninger. Det er interessant å få puslet sammen historiske fakta som en bare har hørt om isolert sett. Her får man satt Falklandskrigen på kartet og vi får gjenoppleve den voldsomme tiden på 80-tallet i Storbritannia med stor arbeidsledighet og stort klasseskille og med større forskjell mellom fattig og rik. Det virket som en veldig god ide å lage en film om en karismatisk og tøff politisk gigant. Her har man gjort det greit. Jeg likte derimot ikke helt vinklingen i filmen. Det er ikke alltid like interessant hvordan man har vinklet portrettet av Thatcher. Det hele begynner med at Margareth Thatcher er gammel og grå og sliter med at hun ikke er kommet over at mannen hennes er død og snakker med ham framdeles. Denne begynnelsen er litt uklart og det er ikke helt klart hvor og hva man vil med denne vinklingen. Margareth Thatcher er jo bare en skygge av seg selv som gammel. Det er tilbakeblikkene som gjør denne filmen verdt å se. Det er egentlig bare litt kjedelig å følge henne som gammel og syk. Filmen kunne tjent på å presenteres litt mer rett fram. Man får nemlig ikke like mye forhold til Thatcher som man får presentert i bruddstykker i disse tilbakeblikkene. Det er i disse glimtene man får presentert den Thatcher jeg kjenner fra min barndom, men det blir for lite av hennes historie og man liker ikke hver gang man kommer inn på ‘blindsporet’ fra den gamle Thatcher. Meryl Streep spiller helt fantastisk som Margareth Thatcher. Hun ser helt utrolig lik ut til originalen og klarer med ansiktsmimikk og skuespill å gjøre illusjonen om at hun virkelig er Margareth Thatcher. Hun viser her hvorfor hun har kvalitetsstempelet som den kronede skuespillerdronningen i filmhistorien og den beste kvinnelige skuespilleren gjennom tidene. Filmen hadde nok lidd litt uten Meryl Streep, fordi hun kjører nemlig showet alene. Om man liker gode skuespillerprestasjoner så blir man nesten litt blendet her av hennes prestasjon. Streep gjør at man blir manipulert til å synes filmen er mye bedre enn det den egentlig er. Regissøren Phyllida Lloyd laget også folkesuksessfilmen Mamma Mia! også med Meryl Streep i en av rollene som mammaen. Dette er en helt annen film. Alt det idylliske er helt borte her og ting blir egentlig bare alt for grått og trist til tider. Manuset er noe man burde ha endret en del på her for å få det hele mer interessant. Man burde nok skjønt at en gammel og litt småsurrete Margareth Thatcher ikke er så underholdende å oppleve for publikum som bare vil oppleve henne fra hennes glansdager og til hennes fall. Og denne historien om at hun er redd for å bli oppfattet som gal i sine eldre dager og forsøker å pynte på fasaden sin og angrer på mye av sitt liv er noe man ikke kjøper slik det blir presentert gjennom filmen. Det som er virkelig bra med denne filmen i tillegg til Meryl Streeps skuespillerprestasjon er sminkejobben. Den er sømløst gjort og man har klart å gjøre Streep helt om til Thatcher på en imponerende måte. For å oppsummere så er denne filmen annerledes enn man tror i begynnelsen. Man får noe litt annet enn det man forventer på forhånd med dette coveret og tittelen på filmen. Det føles også litt rotete når man hopper så mye fram og tilbake i tid. Det er mulig man forsøkte å gjøre dette på en mer kunstnerisk måte, men det fungerte i alle fall ikke på meg. For min del skulle nok de valgt en mer klar og ryddig profil her når man presenterte dette. Filmen er dog ikke dårlig, bare mindre bra. Men om man liker portrettfilmer og kanskje enda mer Meryl Streep så er dette grei skuring å se. Jeg ender på en svakere firer på terningen for dette som gav meg en helt ok filmopplevelse. Det bra med denne filmen er at en lærer en del historie også, men det skulle vært mer av denne delen i filmen fordi det er den delen man synes er skikkelig gøy å se. |
||||
