|
Anmeldelse av Jernkvinnen [ The Iron Lady ] - Film (2011)
|
Film: The Iron Lady (2011)
Kategori: Biografi, Drama
Land: Storbritannia
Regi: Phyllida Lloyd
Spilletid: 105 min
Datoer:
| 2012-02-03 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.2 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (49 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Absolutely Fabulous Meryl!
Publisert: [ 2. Februar 2012 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Hun var elsket og hatet, den første og eneste kvinnelige statsministeren i Storbritannia. Margareth Thatcher er en av moderne tids mest berømte og innflytelsesrike kvinner. Dette er historien om en kvinne som kom ingensteds fra, kjempet seg opp og frem med kjønns- og klasseskille som motstand, i en ellers temmelig grådresset og mannsdominert verden. Det er også en historie om makt, og den prisen man må betale for den. |
||||
|
Anmeldelse: Det er altså ikke hvem som helst som portretteres i ”Jernkvinnen”, og det er neimen meg heller ikke hvem som helst som portretterer henne! Den levende legenden Meryl Streep gjør nok et hakeslippende fantastisk portrett, igjen av en meget kjent personlighet. For hun har gjort det tidligere, som Karen Blixen i ”Mitt Afrika” og Julia Child i ”Julie & Julia”, og det må være blant skuespillerkunstens største utfordringer, å spille en stor kjent personlighet. Hun gjør det imidlertid igjen fullstendig overbevisende og oppslukende! Phyllida Lloyd har regissert dette både overraskende intime og nære portrettet. Det var Lloyd som laget den fengende ”Mamma Mia” for noen år tilbake, også her med Streep i hovedrollen. Der slike kjente karakterportretter ofte går historisk til verks, fra A til Å og tar for seg hendelse etter hendelse, eventuelt én bestemt hendelse, gjør ”Jernkvinnen” det litt annerledes. Med utgangspunkt i Thatcher i dag, møter vi henne som en hvilken som helst gammel kvinne. Men Margareth er blitt dement og faller stadig inn i mimring og minner fra tidligere i livet. Spesielt snakker hun mye med sin avdøde mann, igjen som vanlig mesterlig og morsomt spilt av Jim Broadbent. Filmatisk har Lloyd klart å balansere både de historiske sentrale linjene og tilbakeblikkene, samt Thatchers privatliv som ung og i nåtid, på en dynamisk og lett forståelig måte. Hoppingen frem og tilbake i tid fungerer stort sett godt og skaper en svært underholdende fremdrift som aldri blir forvirrende. Kryssingen mellom reelle nyhetstilbakeblikk og bilder sammen med filmen går hand i hand på en helt grei måte, intet mer. Enkelte filmatiske grep kan dog igjen virke både litt vel lettvinte og tatt ut av sammenhengen, sett under filmens helhet. Det som i stor grad er med på å skape den store underholdningsfaktoren, i tillegg til Streep, er det både vittige og morsomme manuset. Broadbents karakter er som nevnt et morsomt innslag og eksempel her, og det tar noe av alvorsbrodden av det grunnleggende triste rundt fremstillingen av demensen til Thatcher. Denne vittige tonen kan slik minne litt om en annen nylig portrettfilm, nemlig ”Kongens Tale”. Det er flere konservative tunger som mener Thatcher med denne demente fremstillingen er fratatt all verdighet. Ironisk nok oppleves filmen stikk motsatt da hun heller er fremstilt som både menneskelig, omtenksom og sterk. Hva er uverdig med dét?! Selvsagt hadde vel ikke familie og venner av henne sett for seg et såpass nærgående portrett, men det hun gjorde som kvinne og politiker betviles da heller aldri og er i aller høyeste grad også sentralt i filmen. Å gi demens et ansikt kan vel heller ikke skade. Det kan dog diskuteres om det var litt vel tidlig å slippe en slik film mens den aktuelle personen fremdeles er i live. Den grundige fremstillingen av Thatcher som senil og forvirret, hjemme alene, oppleves også som i meste laget og tidvis mer usaklig spekulativt enn hva som strengt tatt gjør filmen godt i lengden. Flere scener fra mer sentrale hendelser og andre kjente (politiske) personer savnes dessuten, og den gjennomgående sterke helheten vi så i nevnte ”Kongens Tale” uteblir. Men, tilbake til fabelaktige Meryl. ”Jernkvinnen” er passende nok Oscarnominert for sminke og beste skuespiller. Ser man litt bort i fra øynene, som alltid er nærmest umulig å kopiere, er både sminken og ikke minst fremtoningen i fakter og bevegelser, samt stemmen, et fascinerende skue. Helt ifra den småmorsomme åpningsscenen, til de mer alvorstunge scenene, gestalter Streep en tilstedeværelse og energi som smitter tvers igjennom lerretet. Hun makter slik å overskygge mye av filmens svakheter og fascinere oss bort fra dette med sitt fremragende skuespill! Politisk og menneskelig riktig fremstilling av Margareth Thatcher, eller ikke, ”Jernkvinnen” er en fascinerende og filmatisk svært underholdende film uansett. At det i tillegg er et portrett av en kvinne og en periode fra virkeligheten er bare som en bonus. Det er en tidvis sprudlende film og Streep, som synes å storkose seg i rollen som Thatcher, er bare et syn for guder! |
||||
