Marty (Colin Farrell) er en mislykket manusforfatter som drømmer om å fullføre et manus han kaller Seven Psychopaths. Billy (Sam Rockwell) er Martys beste venn. Han er en arbeidsløs skuespiller og deltids hundetyv som vil hjelpe Marty på alle mulige måter. Den noe eldre Hans (Christopher Walken) er Billys medsammensvorne. Billy og Hans har nå stjålet den høyt elskede hunden til den dypt religiøse og psykopatiske gangsteren Charlie (Woody Harrelson). Det skaper en farlig situasjon, fordi Charlie er uforutsigbar og ekstremt voldelig. Nå gjenstår det store oppgjøret etter hundetyveriet som blir alt annet enn fredelig...

Jeg må si jeg hadde faktisk gledet meg til denne filmen, men etter hvert som jeg så mer og mer, fant jeg raskt ut at dette aldri ble en film i min gate. Man banner mye og forsøker å være vulgær og voldelig uten at det gir så mye tilbake til filmen. Filmen føles også som om den egentlig mangler litt innhold også. Det er lite som tyder på at dette faktisk kommer fra pennen til Martin McDonagh. Han er tidligere Oscar-belønnet, men dette var langt unna en slik innsats. Det hele virker for blekt og tilsølt, selv for en bloddryppende svart komedie å være. Det er rett og slett ikke mer handling enn det jeg har beskrevet i starten av anmeldelsen. Man forsøker å spe på litt med at vi også følger handlingen som det skrives om i manuskriptet for Seven Psychopaths.

Det gøye her er å finne ut av hvem de syv Psykopatene er, men så stopper også underholdningen der for min del også. Plutselig ser det ut som en av Psykopatene dukker opp ut av det blå og hjelper forfatteren i et vanskelig øyeblikk. Dette er som å se en Tarantinofilm uten helt å levere den samme kule dialogen i manuset eller scener som gir deg hakesleppet man forventer. Det er mye humor her. Det er ikke alt som treffer like bra. Det er ikke nødvendigvis morsomt selv om man prater om noe grovt.

Skuespillerne er det ingenting å si på. De er kule nok. Man har med andre ord samlet sammen et veldig respektabelt cast som burde fått mer ut av enn dette. Det er litt av et stjernegalleri man har med i denne filmen. Med store profiler som Christoffer Walken, Colin Farrel, Sam Rockwell og Woody Harrison burde alt lagt til rette for en skikkelig gromfilm, men det er det dessverre ikke. Filmen er veldig rotete satt sammen og manuset føltes innimellom mer som et smøreri enn noe genialt. ‘Seven Psychopaths’ er bare fylt med en masse voldsomme øyeblikk. Det virker som om man er fornøyd bare man ser en del blod og noen skarpe gjenstander som skaper ekle bilder i hodet på deg som ser. Og for å røre det hele maks til legger man på en prektig musikk med harpe og sopransang og en eller annen hvit søt kanin som super i seg av blodsølet som blir skapt av de voldsomme scenene. Etter hvert vet man ikke om det man ser på er det som virkelig skjer eller er del av det som skrives på rundt manuset.

Jeg må si at jeg faktisk kjedet meg litt i filmen. Dette er langt fra slik man håper at det blir. For min del er dette langt unna den Tarantionfilmen den forsøker å skulle ta mål av seg for å være. Det er alt for lite driv i filmen. Jeg fikk litt vibber til ‘Kiss Kiss, Bang Bang’ her til tider, bare at dette også var litt mindre vellykket enn den filmen. Manuset forsøker å være smartere enn det det egentlig er. Det var lite eller ingenting man flirte av her selv om det var åpenbart at det var ment som humor enn det. De fleste poengene er rett og slett for teite og voldsomme til at man skal le av dem. Kanskje om man har den rette humoren og kanskje er litt ung og liker mye vold, blod og psykopatgreier.

Det er ingenting som er så trist som en komedie som ikke er morsom, og dette er en slik film langt på vei. Filmen er ikke direkte dårlig, men aldri i nærheten av noe man omfavner. Selv om den skiller seg greit ut i mengden, er ikke dette godt nok kokt i hop til å virkelig kunne kalle seg noe i nærheten av en underholdningsmaskin. Til tross for at det er en del skyting og blod i filmen føles dette ganske langsomt å se på. Dette føltes litt som en tøysete versjon av ‘Killing Them Softly’. Filmen er like treg som den nevnte, men følte ikke helt som den hadde like mye å komme med. Dette var igrunnen mindre troverdig og det er ikke like mange stilige scener i denne filmen til tross for at noe av fotoarbeidet er ganske greit gjort.

Det er mulig at dette er en slik film som man enten elsker eller missliker. For min del likte jeg ikke filmen og fant den hverken morsom eller underholdende å se. Jeg føler meg ikke for moralsk utilpasset til å underholdes av slik humor da jeg elsker både mange B-filmer og Tarantino. Jeg suger mer til meg alt som lages der ute, men dette var ikke en film som jeg føler gav meg noe å se. Filmen er like raskt sett som glemt og jeg føler at dette ble for svakt i min bok. Jeg elsker alternative filmer, men dette ble for umodent og lite engasjerende for min smak. For min del kunne dette blitt en drømmefilm om Charlie Kaufman hadde skrevet manuset, Tarantino hadde stått for dialogen og Oliver Stone hadde regissert den. Man lurer litt på hvor det hele kommer til å ta av, men så kommer aldri det øyeblikket. Se heller en av Tarantions mange filmer enn å forsøke seg på dette. Filmen er helt grei å se, men skuffer virkelig stort.