---

Ingress:

Det hele begynner to år før den amerikanske borgerkrigen i sørstatene. Året er 1858 og Dajngo er som de fleste andre svarte slaver. Men en dag får han sin frihet når Doktor King Schultz frigir ham for å hjelpe ham å finne de ettersøkte Brittle Brothers. Etter lang tid med undertrykking er det mye hevn å spore i Django. Aller helst vil han ha tilbake sin kone som også er slave. Sammen med Schultz legger de en snedig plan for hvordan Django skal gjenforenes med sin kone, men det er alt annet enn enkelt...

Anmeldelse:

Åpningsscenen er utrolig kul og setter stemningen for resten av filmen. Der får vi se en eldre tannlege som kommer kjørende med hest og vogn i natten. Han møter på et slavefølge med voktere. Han spør om noen av dem er Django. Det er det og mannen spør om han kan ta ham med seg, men det liker vokterne dårlig. De trekker våpen, men tannlegen er raskere og uskadeliggjør dem og betaler for slaven han har tatt med seg og drar til byen med ham. Django får til og med sin egen hest og en flott frakk. Folk stirrer på Django når han kommer til byen, fordi de aldri har sett en neger på hest før.

Denne filmen bygger på de to filmene om Django fra henholdsvis 1966 og 1987 med Franco Nero i hovedrollen. Jeg har nylig sett begge disse filmene. Tarantino har hentet inspirasjonen og actionen er hentet fra den første filmen, mens tematikken og innholdet er mer likt den andre filmen. Men til tross for dette er 'Django Unchained' som et reint mesterverk å regne sammenlignet med originalen og oppfølgeren. Igjen har Tarantino klart å raffinere filmer. Han gjorde det med Lady Snowblood da han laget Kill Bill-filmene og her viser han nok en gang at han kan lage makeløse hyllester til nesten glemte eldre filmer. Tarantino har også gjort Django Unchained på en slik fortreffelig måte. Det er nesten slik man drømte om at den første Django skulle være da man så den. Det er kult hvordan han mesterlig blander stilarter og bruker sin fortellerteknikk på en mesterlig måte. Det er også gledelig at Tarantino har lånt thememusikken fra originalen.

Det er alltid spennende når Tarantino kommer med ny film. Det er kult å se hfva han har klart å diske opp med denne gangen. Jeg må bare si at jeg digget Django Unchained. Den er kanskje ikke hans aller beste film, men dette har så til de grader klassikerpotensiale og er garantert en film jeg kommer til å se drøssevis av ganger opp igjennom livet mitt. Dette er milevis bedre enn både Death Proof og 'Jackie Brown'. Her treffer Tarantino godt på alt han forsøker seg på. Det var også gøy å få noe man forventet seg av en Tarantinofilm igjen etter 'Inglourious Basterds' som overrasket som noe litt nytt. Dette er med andre ord god gammeldags typisk Tarantino slik vi liker å få servert av denne masterfilmskaperen. Med denne filmen viser han at han fremdeles er å regne med blant de skikkelig store gutta i Hollywood.

Tarantino har valgt å flytte handlingen over på de svarte og deres slavekamp istedet for slavene i Mexico slik det var i Django 2. Og hva var vel da mer riktig enn at Django også skulle være svart og ikke hvit. Tarantino har satt seg godt inn i tiden han portretterer. Det er en tid med mye fordommer mot de svarte og det viser filmen svært godt. Her får man mye humor rundt disse rasistiske holdningene til folk flest, men alt er gjort på en respektfull måte. Alt er også bra skildret fra to kompanjonger som sympatiserer med slavene.

Det er mange høydepunkter i Django Unchained. Mange scener er rett og slett er kostelig utspilt, som når tannlegen og Django sitter å drikker i en saloon. Eieren av saloonen henter sheriffen. Tannlegen skyter Sherrifen rett ned på gaten og ber byfolkene hente Fullmektigen. Han stiller med alle våpen i byen. Jeg skal ikke si annet enn at Django og tannlegen kommer seg fra stedet med livet i behold på en kostelig måte. Og slike scener der tannlegen og Django kommer seg ut av vanskelige situasjoner er det mange av. Og de er ofte bygget opp på en slik måte at man fryder seg over å se dem.

Skuespillerne gjør kostelige roller. Doktor King Schultz som Christoph Walsh spiller er nesten samme rollen som han spilte i forrige film fra Tarantino, bare litt mer sympatisk denne gangen. Det vil si at han er like spissfindig og karismatisk som han var i Ingloriosus Basterds. Leonardo De Caprio spiller en skikkelig drittsekk her på en svært overbevisende måte. Det er bokstavelig talt fornøyelig å se ham spise kake med de store gutta. Du vil skjønne hva jeg mener når du ser filmen. En mer arrogant drittstøvel skal man lete lenge etter. Jamie Foxx spiller mesterlig som Django og klarer å stable på beina en overraskende kul og karismatisk rolle. Nå tror jeg nok Will Smith, som egentlig var tiltenkt rollen, gråter over et dårlig karrierevalg. Foxx bærer også sin rolle med stor stolthet og viser at han også er blant de store guttene i klassen. Vi får også se Jonah Hill i en liten birolle og også Franco Nero, som spilte Django i de originale filmene, i en liten cameo. Samuel L. Jackson blir også å se her og han spiller som vanlig en kostelig rolle. Han gjør en stor inntreden på lerretet som en farget nikkedukke som later som han er hvit og danser etter sjefens pike til en hver tid. Han er ikke så smart, eller er det det han virkelig er? Uansett gir han en utrolig morsomt inntog i filmen. Det er ikke slik man forventer å se Jackson og gøy å se ham i nye rollevalg. Det er også litt kult for noen å se Tarantino dra en Hitchcock her med å også i denne filmen vise sitt åsyn i filmen i form av en liten birolle.

Det blir mye blod og vold her som man forventer av Tarantino. På en måte liker jeg bedre denne filmen enn 'Ingloriosus Basterds', da dette er mer av det man virkelig forventer av en Tarantinofilm. Replikkene er også svært gode her og dialogen er både vittig og smart. Manuset er med andre ord noe av det ypperste man finner innenfor en slik film. Og som vanlig i en Tarantinofilm så får man mye banning og her brukes nigger som skjellsord hele tiden. Introduseringen av hver og en av de kjente navnene på rollelisten er kostelig. Man jubler nesten like mye for hver gang man ser hvilken rolle alle disse kjente Hollywood-fjesene har i denne filmen. Det er også kult å se Tarantino gjøre nok en ny sjangerfilm. Her trakterer Tarantino western-sjangeren. Og det gjør han med et stort hjerte. Man kjenner igjen mye fra mange av de store spaghettiwesternfilmene til Sergio Leone. Her trekker man raskere enn sin egen skygge. Dette er som å se Clintern i sine beste dager som navnløs spaghettiwestern actionhelt. Jeg må si som stor fan av 'The Good, The Bad and the ugly' og dette var tidvis det eneste som jeg synes kommer opp mot den filmen av det jeg har sett siden. Men Django har også mer å by på enn bare spaghettiwestern, men jeg liker at det elementet er vevet inn i filmen. Og når man til og med får Morricone-aktig musikk så blir dette ikke annet enn magisk å overbære.

Dette er som å se en konsentrasjonsleir film bare satt til et westerntema. De fargede slavene jobber på plantasjer og blir behandlet som dritt. En del av scenene vemmes man av. Det er fælt å se hvordan de svarte blir behandlet og utnyttet på det groveste. Men disse scenene er nødvendig for å beskrive opp de hvites posisjon i samfunnet og få oss til å se hvordan det kan ha foregått. Filmen begynner svært bra og ting er litt mer muntert i starten. Midtpartiet er det mer av scenene som er mer sterke. Jeg liker nok filmen best når den er litt mer munter og fornøyelig, men jeg ser jo at det engasjerer meg å se folk bli behandlet urettferdig uten å ha en sjanse til å forsvare seg. Det er kjipt å se at folk bli behandlet som dyr og helt uten respekt.

Jeg liker også godt hvordan ting er lagt opp. Når man ser denne filmen er man aldri helt sikker på hvordan det hele vil ende. Det er så mange tvister her underveis at man fryder seg gjennom hele kroppen mens man ser dette. Det er ikke rart at Tarantino ble kronet med Oscar for dette verket som er noe av det ypperste man finner innenfor manusarbeid. Denne filmen får deg virkelig med på notene. Her ler man, man vemmes, man gråter en skvett og man føler at denne filmen leverer stor underholdning. Dette er med andre ord tvers igjennom stødig levert av Tarantino. De vonde scenene gjør virkelig inntrykk. Tarantino har med dette virkelig klart å lage alt i denne filmen med stor respekt for det han leker med. Jeg synes han holder seg fint innenfor grensen for hva man kan underholde med på film. Man får også en god del sinnssyk action mot slutten av filmen. Og filmen følger opp med mer etter en liten pause. Dette er scener og vold som rettferdiggjøres gjennom det som skjer i filmen.