---

Terningkast:


Ingress:
Vi er i de amerikanske sørstatene to år før borgerkrigen bryter ut. Django er en slave som en dag kommer i kontakt med og blir befridd av den tysk-amerikanske dusørjegeren Dr.King Schultz. De to slår seg sammen for en vinn-vinn situasjon og forholdet deres varer over flere måneder. Til slutt gjenstår bare sørstatenes mest etterlyste kriminelle, Calvin Candie, en mann som har Djangos kone fanget som slave.

Anmeldelse:
Quentin Tarantino tar denne gang for seg westerngenren og det stygge slaveriet med et hardtslående og kjent voldelig grep. Åpningsscenen slår allerede fast at Christoph Waltz fortjener all den oppmerksomheten og prisnominasjonene han har fått. Han bergtar igjen fra start altså, akkurat slik han gjorde også i Tarantinos forrige film og åpning i ”Inglourious Basterds”.

I andre roller finner vi flere store navn, ikke minst Jamie Foxx som den plagede og hevntørste Django, Leonardo DiCaprio som den beryktede Candie, og Samuel L. Jackson som sistnevntes betrodde husslave. Jackson er virkelig morsom og frisk i denne rollen og reflekterer slik det velskrevne, vittige og gode manuset godt!

Nettopp manuset må sies å være blant ”Djangos” største kvaliteter. Mang en replikk og samtale gjør nemlig inntrykk og Tarantinos egenskrevne manus vant da også denne uken en Golden Globe. Tarantino bruker også et godt og variert lekent musikkspor, i kjent stil. Igjen frisker dette opp enkeltscener, blant annet scener som tidvis er både vakre enkeltbilder, utsnitt og landskapstablåer. Bildene av de forskjellige bomullsfarmene, gårdene og markene er direkte nydelige, og settingen innvendig i ”Candyland” er likeså!

Rent karaktermessig er det altså Waltz, og delvis også Foxxs, karakter som gjør inntrykk og engasjerer. DiCaprios karakter er mindre interessant enn ventet, han blir rett og slett for overfladisk og enkel til å gjøre særlig inntrykk. Samme må sies om de fleste bikarakterene, de ser glossy og pene ut, men er i grunnen ganske så uspennende, bortsett altså fra Jacksons vittigper av en moroklump!

Selv om det er vanskelig å skrive inn en større kvinnelig karakter i dette 1850-tallets slaveridrama, så kunne filmen hatt veldig godt av nettopp noe slikt. De alt for mange, langrøye samtalene og dialogene i filmen er nemlig blitt overtydelig gubbete og lange. En frisk damekarakter, noe Tarantino som kjent alltid har vært flink med tidligere, savnes sterkt i ”Django Unchained” som en motvekt til mye rundt dette.

Historien er egentlig også skremmende enkel, som et tradisjonelt hevnepos, hvor utviklingen verken er overraskende, ny eller særlig actionpreget. De scenene som bryter opp de nevnte mange og lange dialogscenene er til gjengjeld som ventet blodsprutende og klassisk overdrevet, uten at det denne gang gjør inntrykk verken i positiv eller heftig forstand. Det blir for enkelt banalt og påtatt overdrevet alt i sammen! Tarantinos forrige ”Inglourious Basterds” var slik mye mer uforutsigbar, underholdende skiftende, både handlings- og karaktermessig.

Uten å hevde at Tarantino akkurat har mistet sitt lekne og særegne grep direkte, må det sies at ”Django” skuffer noe helhetlig. Det er på enkeltscenenivå den fenger stort, og spesielt den første timen ser vi gode gamle Tarantino leke seg med tilbakeblikk og tradisjonell karakterfriskhet. Midtveis går det mye i snakk og atter snakk, mens spenningen er overraskende tafatt frem mot sluttens klimaks, et klimaks som også er like tradisjonelt enkelt og forutsigbart som en såpeopera.

Det føles som om man ikke klarer å holde på den ”herlige” hevnlyst-følelsen lenger enn ca. halvveis ut i filmen, og slik dabber mye av energien ut av historien innen slutten er der. Denne gang savnes ellers mer av alle de andre lagene filmatisk som gjør Tarantino til noe annet enn en overfladisk action-voldsregissør. Selv Tarantino slipper ikke unna med flere alt for letvinte løsninger, både innen voldsscenene, handlingsforløpet og overenkle karakterer. Hvorfor legger han ikke inn mer i disse sidene i filmen og slik overrasker oss med mindre forutsigbare elementer også her?!

”Django Unchained” har altså flere morsomme, pene og heftige enkeltscener, men det er for få og lite av disse til at dette blir den Tarantino-festen man kunne håpet på og har sett med tidligere filmer. Filmens største kvaliteter ligger altså slik i dens manus og enkeltscener, mens helheten er alt for langryg og tidvis begynnende kjedelig. Vi vet jo hvordan det hele kommer til å ende, en altså temmelig klisjépreget happy ending, det tar bare så jækla lang tid å komme dit når man må igjennom så mye snakk!

Om man liker blodsprutende action og lange tidvis vittige samtaler, ja så får man mye utav dette, det er fremdeles mer underholdning i Tarantino enn i det meste annet i denne gata i Hollywood! Samtidig er dette en type film som trolig kan komme til å dele folket i to. At filmen har fått 18-årsgrense er egentlig latterlig, det er nesten ikke sterke scener her i det hele tatt, bare masse blod som spruter, og akkurat dét har vi da sett før.