---

Ingress:

Et par mister sitt barn som er det dyrebareste de eier. Hun blir helt fra seg av angst og sorg. Han hjelper henne til å komme over frykten og holde henne flytende. Det fører dem opp til hytten i skogen som de kaller Eden. De må forsøke å gjøre dette for å komme videre i livet. Men så skjer noe rart og de begynner å miste kontrollen...

Anmeldelse:

Før jeg bega meg inn på prosjektet om å se alle Lars Von Triers filmer i rekkefølge var det nok Antichrist jeg fryktet mest å ta fatt på. Jeg er jo begynt å like Von Trier bare bedre og bedre film for film jeg ser av ham, men etter det jeg har hørt av en rekke andre som har sett Antichrist som synes den var ubehagelig å se begynte jeg å gruglede meg litt til den. Kanskje aller mest gledet jeg meg til å bli ferdig med den, kanskje en gang for alle.

Rett før Antichrist laget Von Trier ‘Direktøren for det hele’ som stikk i strid med alt annet han har laget var en film som kun var ment som lettere underholdning. Men hvordan går man så fra den ene ytterligheten til den andre på denne måten? Måtte Von Trier vise at det bodde en skikkelig kunstner i seg? Eller ville han bare fortsette å overraske og provosere som er det han ofte gjør best med sine filmer? Antichrist er i alle fall svært kontroversiell liten sak.

Antichrist skremmer jo deg allerede litt fra første stund med det sorte dystre maleriet der det står skrevet Lars Von Trier over med hvit skrift og man får en ekkel dur som forstyrrer en litt inn i sjelen. Og så kvepper man enormt når plutselig musikken gjør et voldsomt skifte og et helt annet bilde av noen brostein med maletekstur over og der det med grell rød og rosafarget skrift står skrevet Anti Christ.

Selve åpningsscenen begynner med at vi får se en mann står i dusjen og skrur på vannet. Dette blir akkompagnert av klassisk musikk med sang oppå. Vi får også se at det er en dame der, og de to begynner å elske i dusjen mens vanndråpene damper rundt dem som svettedråper. Og selvsagt når det er snakk om Von Trier så får vi også se utstyret i bevegelse, som nok for mange nok vil føle såpass provoserende at de kanskje slår av filmen allerede der. Og samtidig med dette ser vi barnet deres som våkner på rommet sitt og begynner å stå opp og tar selvmord ut det åpne vinduet. Denne scenen føles såpass absurd at man nesten ikke vet helt hva man skal synes om den. Den er vakker på en måte, men på en annen måte blir det nesten litt for mye på samme tid. Og helt uten dialog så føles det ut som den varer såpass lenge og aldri vil ta slutt. Men dette er jo på samme tid klassisk Von Trier. For mange er nok dette en veldig problematisk scene å se og særlig om man har barn selv. Denne filmen er også oppdelte i kapptitler. Og første kappittel er selvsagt sorgen etter det døde barnet. Man får se begravelsen på en rystende og forstyrrende måte med et lydspor som høres ut som man drar en maskin gjennom en tunell. Så går det hele videre fra det.

Lars Von Trier gjør noe nytt med denne filmen som man ikke har sett ham gjøre før. Han vokser som filmskaper og tørr vise mer og mer av hva som bor i ham. Dette er til tider nydelig og svært kunstnerisk laget. Han vet hvilke strenger han skal spille på, og også hvilke strenger han helst burde la være, men som han bare ikke klarer å legge fra seg. Han leker litt med tabuer og forsøker seg på noe litt nytt og uutforsket i Lars Von Triers rike. Han har forsøkt seg på så mye innenfor filmen og denne gangen var det grøsseren som skulle til pers i god Von Triersk ånd.

For min del så hater jeg i utgangspunktet grøssere, og det er utelukkende fordi jeg innimellom sliter litt med angst og grøssere hjelper ikke akkurat på nattesøvnen da. Men jeg ser dem jo, selv jeg nok ville ha latt være innerst inne. Litt avstumpet er jeg også blitt med årene og det hjelper på fra min del. Jeg var derfor litt spent når Lars Von Trier skulle gjøre en grøsser. Dette er en annerledes grøsser som egentlig mer er en dramafilm. Den inneholder en del grøsselementer til tider som musikk, lyd og forstyrrende bilder, men er ikke så problematisk å se som en rein grøsser ville vært. Jeg føler som alt annet Lars Von Trier prøver på at skrekkfilmen her er mer en form som binder filmen sammen og gir det hele et uttrykk som han ville få frem.

Det blir også tid til litt psykoanalyse. Jeg roes også ned når mannen sier til konen sin at frykt ikke er farlig. Man får også en del angstmestringspsykologi som at man må være i angsten lenge nok til å lære at det egentlig ikke er noe å være redd for. Man må mestre angstsituasjonene og det er noe jeg selv har kjent mye på og kunne relatere meg til i filmen. Det tar på å se en så angstpreget person som det denne damen er i denne filmen. Jeg kjenner også igjen det litt ubestemmelige i angsten at man ikke alltid vet helt hva man er redd for.

Skuespillerne gjør en mesterlig innsats som det står stor respekt av. Det må nærmest ha vært helt jævlig å spille inn denne filmen, med så mye angst og rå sex i tide og utide. Charlotte Gainsbourg spiller troverdig som henne og Willem Dafoe er bra som den kontrollerende mannen.

Hva handler egentlig Antichrist om? Dette ser ut til å dreie seg litt om naturen og urinstinktene. Hvis den menneskelige natur er ond, så gjelder det også for naturen. Man påstår også at kvinner ikke styrer sin egen kropp, det er det naturen som gjør. Med dette får vi også noe som kan se ut som om det er et litt skrudd kvinnebilde i filmen, der kvinnen er begrenset til bare er en simpel ond naturkraft. Mannen er der for å passe på henne og forsørge henne. Det er han som holder liv i henne og behandler henne som et naturens dyr med straff og tukt når hun ikke beveger seg i den retning som behager ham. Men nå skal ikke jeg tolke så alt for mye alene her. Det er ikke godt å vite om hva egentlig Lars Von Trier ville uttrykke og mener med denne filmen. Det er opp til oss å tolke og se hva vi får ut av dette siden ting er litt åpent fortalt. Men det føles litt skrudd det vi ser.

Denne filmen slo meg som ikke så grusom som jeg trodde. I alle fall ikke i begynnelsen. Det blir litt verre etter hvert, og mot slutten er det mye mer problematikk rundt menneske versus natur og ondskapen. Det blir også mye seksuell lek og om en ikke liker slikt er dette en film man bare kan holde seg unna med en gang. Filmen er sterk innimellom og begynner svært bra, men så roter den det litt til for seg før alt forsvinner hen i mørket. Dette er jo fint for de som liker slikt. Jeg hadde håpet på mer av Antichrist. Det er ikke hele veien at filmen treffer meg og får meg med på notene. Jeg synes at Antichrist til tider ble litt kjedelig å følge fordi ting går så sakte frem og dette er mer en lek med bilder med et budskap med på kjøpet som ikke jeg tar umiddelbart inn over meg av den underliggende tematikken. Jeg tror ikke på mennesket som bare ondt og naturen likeså som bare nådeløs. Det er jo som sagt mye man kan tolke ut av filmen, men min tolkning likte jeg ikke helt.

Jeg føler igjen at Von Trier forsøker å 'føkke' med meg. Han er åpenbart en ganske skrudd fyr. Det viser han jo i godt med de foregående filmene sine, men her føler jeg at han går litt over streken til hva jeg liker å få presentert på film. Bildene er ofte flotte og det hele er gjort av en filmskaper som åpenbart kan skape god film, men han mister meg underveis. Dette ble for meg et skudd i mørket som leverer delvis varene. Jeg kan forstå de som hater denne filmen og jeg synes ikke like mye om denne som mange av de andre Von Trier-filmene. Men det er jo bare min personlige smak. Jeg har gitt filmen en firer, men presiserer at den er sterk.

Von Trier skal få litt 'cred' fordi han tørr å lage film som aldri vil appellere til massene og som bare ser ut til å være syke ideer i hans hode. Dette er som grøsserversjonen av Idiotene, bare uten humoren og mye mer mørkt. Men i litt motsetning til idiotene blir filmen bare sykere og sykere jo mer man kommer ut i filmen. Man mister mer og mer bakkekontakten og det hele tar helt av. For noen er dette kanskje et mesterverk, men for meg ble filmen litt for mye av det gode, og jeg klarte ikke helt å høste av naturens onde frukter.