|
Anmeldelse av Antichrist - Film (2009)
|
Film: Antichrist (2009)
Kategori: Drama, Grøsser
Land: Danmark, Frankrike, Sverige, Tyskland, Italia, Polen
Regi: Lars von Trier
Spilletid: 100 min
Datoer:
| 2009-06-05 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.9 av 6Keyword:
Lars von Trier
|
||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (40 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (2)
|
|||||||
|
Anmeldelsen:
EN GAL MANNS (MAKK)VERK?!
Publisert: [ 2. Juni 2009 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||||||
|
Terningkast:
Ingress: ’Antichrist’ er historien om et tilsynelatende vanlig par som mister sin sønn i en tragisk ulykke. Tynget i sorg og depresjoner forsøker paret å få livet til å gå videre. Dette skal vise seg å være vanskeligere enn de noen gang kunne forestille seg. Mannen i huset er psykolog og føler derfor et ekstra stort ansvar for at de to skal komme seg igjennom sorgprosessen. Men hans kone sliter hardt med skiftende perioder med angst, depresjoner, og andre sorgrelaterte plager. For å bekjempe hennes psykiske plager reiser de to opp på hytta deres ’Eden’, dette for å se frykten i hvitøyet da det er nettopp her oppe hun føler seg som mest redd. Da paret trodde de hadde det tungt og vanskelig hjemme, blir det imidlertid ytterligere verre når de ankommer hytta. |
|||||||
|
Anmeldelse: ’Antichrist’ er den danske stjerneregissøren Lars von Triers siste film, nylig vist under Filmfestivalen i Cannes. Trier har tidligere gitt oss flere kontroversielle og alternative filmfortellinger, noe ’Idioterne’, ’Dancer in the Dark’, og tv-serien ’Riget’ er gode eksempler på. Mon tro om ikke likevel ’Antichrist’ vil gå inn i historien som hans merkeligste og særeste film?! Det hele starter riktig så bra. En vakker, men likevel tragisk sørgelig åpningsprolog viser oss vei inn til dette paret som opplever sitt livs mareritt når deres sønn dør. Nydelige bilder og musikk i rolig tempo forsterker den sterke åpningen, dette lover bra. Filmen blir så videre delt inn i flere kapitler, hvert som omhandler ulike perioder i parets samliv og sorgperiode, først hjemme i deres leilighet, så i hytta deres ’Eden’. Som Adam og Eva i nettopp Edens hage, valser de rundt både dag og natt i hagen og skogen rundt hytta. Mye rart skjer, og det aller meste er dessverre totalt uinteressant. Mannen forsøker så godt han kan å hjelpe henne i gjennom det ene angstanfallet etter det andre. Det er så dørgende kjedelig og uinteressant i lengden at man simpelthen skriker etter forandring. Og gjett om det kommer forandring! Det siste kvarteret ender med at kona tilter totalt og utfører groteske fysiske skader både på seg selv og på mannen. Dette bringer oss inn på det kanskje mest positive med ’Antichrist’, nemlig skuespillet. All ære til Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg som spiller dette plagede paret utrolig bra. Gainsbourg fikk pris som beste kvinnelige skuespiller i Cannes, noe som er godt forståelig, for maken til skuespillerutfordring håper jeg hun fikk godt betalt for! I fare for å bli misforstått så må det poengteres at ’Antichrist’ har flere gode og interessante tendenser flere steder i filmen, i tillegg til det sterke skuespillet, blant annet i enkelte drømmesekvenser. Filmens, og regissørens, største problem blir likevel at det hele er så provoserende uinteressant i lengden og at historien bare graver seg selv dypere og dypere ned. At regissør Trier ønsker å dele sine psykoser med oss trenger faktisk ikke være særlig interessant på noen som helst måte. Hadde det i det minste blitt gjort på en interessant og oppegående måte, så jo, kanskje. ’Antichrist’ virker derimot dessverre bare som en trist refleksjon og speilbilde på en plaget manns sinn, som fullstendig har mistet grepet om interessant fortellerkunst. Trier har selv sagt han til tider hadde dype depresjoner under produksjonen av filmen. Små kimer til interessante ting til tross, kan det ferdige resultatet på ingen måte ”oppmuntres”, rettferdiggjøres eller få et klapp på skulderen for å ha blitt laget. Hva er vel en regissør som kun lager en film for seg selv og ikke et publikum, en film han sannsynligvis selv ikke forstår engang? Trier har kanskje prøvd å vise oss menneskets verste og grusomste sider. Ironisk nok kan dette sies om filmen som helhet også. Grensen for hva en regissør kan ”slippe unna med” i kunstens navn bør derfor gå her! |
|||||||
