---

Ingress:

Handlingen tar plass i år 2019 i byen Neo-Tokyo som er bygd opp igjen etter tredje verdenskrig. Vi følger Kaneda og Tetsuo, som er to dropouts fra den videregående skolen. De snuser borti noe som viser seg å være et topp hemmelig militærprosjekt skapt av staten. I begynnelsen vet de ikke hva de er med på, men når de finner ut sannheten er det ingen vei tilbake om de ikke lykkes i sitt oppdrag kan kanskje hele verden slik de kjenner den gå under...

Anmeldelse:

Denne gangen var det tid for litt tegnet sci-fi i spalten. Og var vel da bedre enn Akira som jeg alltid har lyst til å se? Har forsøkt å få tak i den lenge og da jeg så den på play.com på Blu-ray ble jeg overlykkelig og bestilte den med det samme. Jeg elsker jo japansk tegnet animasjon svært høyt og kan nesten ikke få nok av det. Det jeg likte godt med dette var at jeg ikke viste helt hva jeg kunne forvente meg av filmen. Tross for skyhøye forventninger innfridde filmen helt etter mine ønsker. Den var også mer episk enn jeg hadde forventet.

Filmen begynner med at vi følger motorsykkelgjengen til Kaneda og Tetsuo. De ligger konstant i krig med andre motorsykkelgjenger i Neo-Tokyo. I en av konfrontasjonene blir Tetsuo kraftig skadet i det han krasjer med et blekt lite barn med underlige krefter. Tetsuo blir så hentet av militæret og ført til et hemmelig sykehus. Der finner han ut at han også har mektige krefter som han bruker for å markere seg og han legger ut på en ferd for å utfordre Akira. Men dette er ikke helt uten risiko for alle rundt ham og byen forøvrig.

Vi skal til en by mettet av teknologi og postapokalyptisk krise. Der råder anarkiet i bakgatene der motorsykkelgjengene kriger. De fører en nådeløs kamp mot hverandre og gir en stor blås i staten også som de også ser på som sine fiender. Det er noe eget når man sitter der å oppslukes i det som skjer i filmen. Det er ikke gitt hva som vil skje og man ser mye merkelige folk med noen bleke barn i spissen. Jeg skal ikke avsløre mer, men du får svar underveis i filmen om hvem Akira er og hvilken rolle Tetsuo og de bleke barna har.

Filmen har også bra dybde. Her får man litt filosofi, litt eventyr og ellers livlig sci-fi. Alt blandes herlig sammen og skaper noe helt unikt for sin tid. Det er rart å se hvor japanerne klarer å skape noe ut i fra fantasien som er så til de grader annerledes alt det som vanligvis spyes ut fra filmbyen Hollywood. Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet over gjennomføringen av Akira. Regissør Katsuhiro Ôtomo har også laget tegneserien som dette baserer seg på og må sies å trykke på alle de rette knappene hele veien. Han viser med denne filmen at han er noe å regne med i mangaverdenen og dette er ikke annet enn som en stor klassiker å regne.

Gjennom Hayao Miyazakis filmer har jeg lært å sette stor pris på japansk anime. Akira er også en tegnefilm med mange kvaliteter. Som vanlig tar det litt tid å bli vant til å følge animasjonen med færre bilder per sekund, men når man først gjør det er Akira virkelig som en skatt å regne. Tegningene holder svært høy kvalitet. Alt ser utrolig stilig ut til en hver tid og man får virkelig følelsen av å ta del i denne alternative fremtidsverdenen. Det er også god dybde i bildet og med solide bakgrunner med svært mange detaljer på tegningene. Her er ingenting gjort halvveis og hver tegning er så god at man kunne sikkert fått ganske mye for den om man rammet den inn og solgte den.

Dette er noe helt annet enn Disney, og det er ikke så ofte at man ser tegnefilm som totalt er beregnet for voksne. Til tider er filmen svært voldelig og man ser både en masser av blod, innvoller, skader, død og til og med nakne kvinnebryster. Det er noe eget med denne volden som er så usminket. Man får også den rette sci-fi-stemningen over det hele også. Det er noe eget med å få servert slike cyberpunkfilmer. Selv om dette ikke ligner så mye på andre ting jeg har sett er det noen småting som kan minne litt om en blanding av filmer som Tron Legacy, Solaris og Metropolis. Den har mye av dybden til Solaris, litt av utrykket til Tron Legacy (bare bedre) og noe av tematikken og den klassiske fremtoningen som Metropolis.

For å oppsummere så er Akira akkurat så klassisk og flott visuelt sett som jeg håpet at den skulle bli. Man blir engasjert i filmens handling og undrer underveis hvordan dette skal ende. Å se denne filmen er litt som å gå på oppdagelsesferd, noe jeg liker svært godt. Men noe skal du vite når du ser denne filmen og det er at den er laget på slutten av 1980-tallet. Det gjør at den ikke har helt det samme tempoet som dagens filmer. Filmen kan derfor virke litt langsom i begynnelsen, men når filmen kommer mer i gang tenker man ikke mer over det. Slutten er også en estetisk nytelse med masse action og rare ting som skjer. Filmen har også en veldig kompleks historie som gjør seg bra når den blir brukt her til det fulle med alle de solide rollefigurene ombord.