Alt begynner med noe lignende en atombombesprengning i 1988. Den ødelegger Tokyo. Etter råder full forvirring og tredje verdenskrig bryter ut. Vi beveger oss så fremover til år 2019: Tokyo har da gjenoppstått som byen Neo Tokyo og er en kunstig øy i Tokyo-bukta. Politisk kaos råder etter finansielle katastrofer som myndighetene etterlot seg. På veiene råder voldelige motorsykkelgjenger og kriger mot hverandre. I en undergrunnsbevegelse skapes et budskap om en gude-skikkelse kalt Akira. Gruppen prøver å få kontroll på restene av et 40 år gammelt eksperiment skapt for å avle frem mennesker med sterke mentale krefter. De ser ut som gamle barn. Dette er starten på det som skal utvikle seg til litt av en kamp for å unngå katastrofe på nytt i Ne-Tokyo…

Dette begynner med en motorsykkelgjeng. De er veldig tøff i trynet. Det er opprør og oppgjør mellom rivaliserende motorsykkelgjenger. Vi følger de kuleste ung med fargesprakende sykler av det kuleste slaget. De andre bikerne må ofte bite i gresset i møte med Shôtarô og Tetsuo. Etter en krasj med en ‘gammel’ gutt begynner Tetsuo å utvikle krefter som er i samme gaten som de de freakete barna har. Men han er ikke i ett med seg selv og kreftene prøver å ta kontroll over ham. Med andre ord har får vi oppleve litt av en reise innad i motorsykkelgjengen der venneforholdet får prøvd seg.

Dette er en viktig film for anime i vesten. Det var den filmen som gjorde at anime ble en viden eksportvare over til vesten med en gradvis økende popularitet. Akira er litt av et mesterverk og er den ultimate animefilmen på flere vis. Filmen er svært dyster og beskriver et dystopisk fremtidssamfunn i skikkelig Cyberpunkstil. Animefilmen er åpenbart laget for voksne, med mye grafisk vold, blod skrekk og til og med litt nakenhet. Filmen er laget i en typisk animestil med færre bilder i sekundet enn normalt i film. Likevel er tegningene av svært kunsteriske og av svært høy kvalitet med sin helt egne stil i filmen.

Det er ikke så lett å si hva som står på i starten av filmen. Det er mye greier i filmen med flere fraksjoner: Vi har politiet, motorsykkelgjenger, myndigheter med noe å skjule, ‘gamle barn’ og vinden kalt Akira som er en kraft som mange dyrker og gruppen bak den kraften. Du får litt freakshow i filmen. Dysterheten i filmen er svært gjennomført og slutten er episk med en styggvakker slutt som gir en poetisk mening tilbake til verket, selv om det ikke nødvendigvis er det man forventer av en slik historie. Det er med andre ord ikke så rart at denne filmen er blitt så populær og har stor kultstatus i filmmiljøer.

Musikken er også meget fengende med japantrommeklang aktig og innslag av kul og mektig stemmeklang. Den i seg selv er verdt å se filmen alene for å oppleve. Dette er storebroren til Ghost in the Shell som jeg også setter stor pris på. Jeg er litt glad for at dette er en tegnefilm, ellers hadde de aldri klart å lage dette så gjennomført i 1988 og filmen hadde nok mest blitt omtrent som Masters of the Universe mer enn bare kult. Den hadde nok krevd for mye av effektene og filmverden var ikke klar for en slik film den gangen, men i dag hadde dette kunne vært laget.

Konklusjon
Dette har noe annerledes enn mange andre tegnefilmer fra samme tid. Du får levert et animemesterverk og en ganske unik tegnefilm for sin tid. Det kraftige sci-fi-preget på filmen er også meget kult og filmen fremstår som ganske unikt. Hadde dette vært en live action-film, hadde nok dette vært en av verdens kuleste sci-fi-filmer. Scenene er meget kult bygget opp og det er mye eycandy i filmen. Dette er drømmekult bygget opp, selv om dette nok er noe for mørkt og dystert for folk flest. Elsker scenen hvor lekebamsene kommer og angriper Tetsuo, den er virkelig skremmende saker. Det bygger opp mot litt av et oppgjør mot slutten. Mot en mann som ikke har kontroll på hverken seg selv eller kreftene sine. Slutten tar veldig av og da kommer kreftenes problematikk helt til syne. Selve slutten er litt tolkbar og det er en god dybde i filmen.