Filmen begynner i 1977 da en rekke uforklarlige fenomener finner sted i Amerika. Ut av intet dukker det opp gjenstander fra andre verdenskrig. Bevegende lys kommer tilsyne på himmelen. Noe er i ferd med og skje. Roy Neary blir vitne til det som viser seg å være en UFO, og han er ikke det enste vitnet. Hele verden blir vitner. Myndighetene forsøker dog å holde sannheten skjult for folket. Vi følger Roy og en rekke mennesker rundt omkring på jorden som blir de spesielt utvalgte til å følge de fremmede til en annen verden...

Jeg har som Steven Spielberg alltid vært fascinert av tanken på at det kan være liv på andre planeter. Nå ser jeg på det som svært lite sannsynlig at det er tilfelle, men liker fremdeles det å drømme meg bort på filmer som leker med dette temaet. Måten filmen behandler temaet på er også svært originalt for sin tid. Det er også mange versjoner i sirkulasjon av denne filmen. Det er blitt laget både Director’s cut, Special Edition og en Collector’s edition. Alle versjonene er litt forskjellige. Jeg har valgt å se originalversjonen. Dette er Spielbergs storproduksjon som så dagens lys i 1977. Spielberg klarte med denne filmen å lage en sci-fi-film med en slik kraft og stemning som revolusjonerte sjangeren. Etter dette ble sci-fi mer allemannseie og ikke bare forbeholdt fansen.

Alt begynner på magisk vis med en litt småskumel musikk. En jeep kommer kjørende gjennom en storm av sanden som nesten fungerer som tåke i luften i Sonoraørkenen i Mexico. Vi blir bare kastet inn handlingen og man vet ikke helt hva som foregår. Et team finner noen fly i ørkenen som er savnet siden andre verdenskrig, og det merkeligste av alt er at de ser het nye ut. Jeg elsker slike begynnelser som dette som tar oss seere med på en oppdagelsesferd gjennom filmen. Dialogen foregår også på flere forskjellige språk, men vi får bare med oss det som sies på engelske i filmen, på samme måten som teamet vi følger.

Filmen skaper en helt unik atmosfære og vi får følelsen av å være med på noe veldig stor. Steven Spielberg er jo en filmforteller av rang og klarer å skape helt unike scenarioer og gjøre dem levende for oss. Og selv om ikke effektene ikke alltid strekker helt til så er alt som vi får presentert i bildet helt topp. Man merker at man er i Spielberg-land og der er alt på hans solide premisser. Dette er ikke helt ulikt det man eksempelvis får presentert i ‘E.T.’. Filmen har i alle fall den litt barnslige undringen som man også finner i ‘E.T.’ til tross for at historien ikke blir totalt skildret gjennom barneøyne.

Røttene kan spores helt tilbake til Steven Spielbergs barndom da han og hans far så en meteorstorm fare over himmelen. Som tenåring lagde Spielberg sci-fi-filmen ‘Firelight’, og mange av scenene fra denne filmen er også nærmest identeiske som dem Spielberg valgte å bruke i ‘Close Encounters of the Third Kind’. I 1970 skrev han en novelle kalt ‘Experiences’ om noen tenåringer som ser et ‘lysshow’ på himmelen. I 1973 utviklet han ideen om en sci-fi-film, men fikk ikke napp hos filmstudioer. Han vurderte så å lage en dokumentar eller lavbudsjettsfilm om folk som trodde de hadde sett UFO-er. Han kalte manuset for ‘Watch the Skies’, men da han begynte å jobbe på Haisommer skjøv han ideen litt fra seg igjen. Men når Haisommer ble en så stor suksess, åpnet dette mulighetene for Spielberg. Han trodde så mye på at det var riktig å lage UFO-filmen ‘Close Encounters of the Third Kind’ at han satset karrièren sin på det. Og når man ser resultatet så var nok det ingen dum ide.

Mystikken er til å ta og føle på. Man får hele veien tegn på at noe utenomjordisk er på ferde. Rundt 25 minutter inn i filmen ser vi de første små ufoene på kloss hold. Jeg elsker det at Steven Spielberg porsjonerer ut eksponeringen av romvesnene, på samme måten som de gode monsterfilmene gjør, slik at man alltid er sulten på å finne ut mer. Det meste blir sett fra flere forskjellige hold, med alt fra mannen i gaten til statens ansatte. Det skjer også veldig mye merkelig her som at mennesker begynner å tegne fjell eller lage modeller av et fjell.

Stikk i strid med Independence day får vi en mye mer humanistisk fortelling og med det gode budskap. Jeg tenker på at mennesket forsøker å gjøre det rette og at vi ikke har noe å frykte fra det ukjente vi møter. Dette var et syn som var veldig inn i tiden på slutten av 1970 tallet der USA også måtte stole på sine motstandere i den kald krigen for å hindre katastrofe. Før ‘Close Encounters of the Third Kind’, er det ikke så vanlig med blandingen mellom humanisme og sci-fi. Som oftest var fienden ond og uten forståelse. Man får dog litt av det samme i Stanley Kubrics ‘2001 - En romoddysé’ fra 1968.

Som vanlig når Steven Spielberg lager film, vil han jobbe med de beste i bransjen. Blant annet får vi høre store musikkkomposisjoner fra John Williams. Han viser å ha full kontroll på stemninger og det å bygge opp rundt de store øyeblikkene i filmen. I hovedrollen vurderte Speilberg en rekke store navn som Steve McQueen, Dustin Hoffman, Gene Hackman og Jack Nicholson. Valget falt likevel på Richard Dreyfuss som også spilte en sentral rolle i Spielbergs Haisommer. Skuespillerne gjør en fin innsats og det hjelper også på at man ikke får så kjente navn som stjeler hele showet. Man finner også en del utradisjonelle rollevalg som den franske regissøren François Truffaut. Alle skuespillerne gjør sitt ytterste for at denne filmen skal fungere som den gjør.

Effektene er svært solide for sin tid og er ulikt alt annet man har sett fra før av. Amerikaneren Douglas Trumbull er mannen bak de banebrytende effektene. Dette er jo lenge før man tok i bruk digitale effekter, og man må derfor virkelig ta i bruk fantasien og kreativiteten for å skape slike store illusjoner som man opplever her. Man får et sammensurium av modeller, lyssettinger, røyk sammen med det ypperste man den gangen fikk av ‘motion control’ (En teknikk for å styre kameraer). Designet på romskip og de andre sci-fi-momentene er også svært stilig. Filmen beveger seg også bort fra de tradisjonelle rammene som stammer tilbake til 1950-tallets tallerkenformede UFO-er.

Mot slutten av filmen sitter man klistret og følger med. Det blir da også en orgie i effekter og romskip som hører med sjangeren. Vi får også se romvesen mot slutten av filmen. Med andre ord blir man mildt sagt svært tilfredsstilt når rulleteksten setter inn. Filmen skaper mange minneverdige øyeblikk og er selvsagt en solid klassiker som det er bare å bøye seg i støvet for og beundre.