Anmeldelse:
Buscemi åpner ballet
Filmen starter med at Buscemi kommer inn på en bar og trekker et skikkelig 'magadrag' av en sigarett, før han stumper den til alles oppmerksomhet på gulvet. Han vitser litt blant de tøffe typene og bestiller seg en øl. Når han får ølen i mundviken begynner han å fortelle om en episode en mørk våpendesperado. Og med en slik lovende begynnelse øyner man konturene til en fest av en film. Remaken som ble en oppfølger
Dette skulle være remaken av ‘El Mariachi’ med et mye høyere budsjett, men er snarere en oppfølger enn en remake. Men det er dog mye det samme det går i, selv om vår mariachi har fått ødelagt gitarhånden sin. Robert Rodriguez har forsøkt å gjøre filmen til det han en gang drømte om at ‘El Mariachi’ skulle være. Om du trodde ‘El Mariachi’ var en gladvoldfilm, får man her en fullstendig sykere gladvoldspakke her. Gitarspillingen er også tatt opp et par hakk siden den første filmen. Det er høyere kvalitet over produksjonen denne gangen og filmen har byttet til et mer kommersielt språk, nemlig engelsk. Solid cast
Antonio Banderas er veldig tøff i sitt sorte meksikanske cowboyoutfit. Han er en perfekt førsteelsker med det halvlange håret og det kjekke utseende som får alle jenter til å bli mo i knærne. Han er tøffere ‘El Mariachi’ enn hovedrollefiguren i første film. For gutta er det Salma Hayek som er det store sikleplasteret. Hun er så vakker at hun kan få en hver gutt til å drømme. Dette er mer også tarantionoaktig og han spiller også en birolle i filmen. Vi får også se komilegenden Cheech Marin i en ny rolle her som bartender. Også Danny Treyo spiller en skikkelig badass bi rolle her som kvivdesperadoen verden ikke har sett maken til noen sinne. Tarantino
Mange er i sitt ess her, men for min del er det nok Tarantino som tar kaken når han forteller en megavittig historie om en mann som vedder med en bartender 300 dollar om at han kan pisse flere meter og treffe alt urinert i et glass uten å søle noe. Mannen tisser overalt utenom glasset, til og med på bartenderen. Dette får bartenderen til å bli veldig glad over å ha vunnet 300 dollar. Mannen går og snakker med noen på bakrommet kommer tilbake med bartenderens 300 dollar glisende. Bartenderen spør hva han gliser for da han har tapt 300 dollar. Han svarer kontant. Ser du de gutta der og peker. Han forteller at han veddet 500 dollar med hver og en av dem om at han kunne pisse på baren, på gulvet, telefonen og på bartenderen uten å bli sint, og at bartenderen til og med bli glad. Lovende start
Filmen begynner svært lovende. Det er høyt tempo. Denne filmen er ganske gøyal på mange måter. Humoren sitter løst og actionen er så overdrevent som man får det på en måte som det lyser underholdning av. Alt er bra gjennomført her. Man ler godt av all actionmoroa som denne filmen stiller opp med. Her kommer vår våpendesperado seg ut av de umuligste situasjoner på de tøffeste mulige måter. Jeg digget denne filmen da jeg var yngre og ser at den fremdeles fenger på flere måter, selv om jeg ikke synes den var like genial som første gang jeg så den. Utvikling i filmen
Denne gangen er manuset i filmen mer gjennomarbeidet enn den første filmen, selv om det også her føles litt rotete til tider. Jeg må si at jeg likte bedre den enkle og oversiktlige historien i første film litt bedre. Midtdelen i filmen er litt langsom og man irriterer seg litt over at man drøler med å avslutte det hele. Helten hadde etter min mening mange sjanser til å avslutte det hele, men velger å utsette moroa, akkurat som om han føler seg alt for overlegen disse kjeltringene. Og når selve oppgjøret kommer er det jo forsåvidt ganske tøft med tre gitarkassemenn som skyter kuler direkte ut fra kassene på en kul måte. Men det må være litt rart å sikte fra knehøyde når man står oppreist, så med andre ord er ikke dette særlig sannsynlig dette heller. Oppsummering
Filmen er velregissert, herlig spilt, og med solid actionkoreografi. Det skorter likevel litt på enkelte småting i filmen, som at man ikke klarer å gjøre midtdelen interessant nok og det gjør at den føles litt for lang. ‘Desperado’ overgår likevel den første filmen i actionsekvensene som er svært solid skapt av Robert Rodriguez. Han viser at han kan skape estetisk kul vold på samme måten som vi har vært vant til å se mesteren Tarantino diske opp med. Det er dog noe å hente på manusarbeidet og Tarantinos filmer har ofte mye mer å fare med på dette punktet. Filmen klarer seg dog ganske greit og dette er en solid film for gutta. |
4 av 6
