Tony Soprano virker utenpå som en gjennomsnitts, middelaldrende forretningsmann. Han har en fin familie med en en lydig kone, en ikke fullt så lydig datter og en sønn ved navn Anthony Jr. Han forsøker også å overtale moren til å flytte inn i en eldrebolig. Det hjelper heller ikke på med en hissig onkel. Han har også en elskerinne og sist men ikke minst en psykolog han kan betro alle sine hemmeligheter, utenom den hun allerede vet: at Tony Soprano er en mafiaboss. Soprano synes det blir det vanskeligere og vanskeligere å tjene grovt i hans kriminelle bransje. Alt har gått helt på skinner helt til noen ville ender lander i bassenget hans. Den dagen kollapser Tony. Selv om han har mye makt og andre er redd deg betyr ikke det at du alltid er uslåelig..

Serien åpner med at Tony Soprano sitter i et venteværelse å kikker opp på en skulptur av en naken kvinne. Like etter blir han ropt opp og blir kalt inn til sin psykolog. Han slår seg ned, men holder seg taus. Psykologen tar så ordet og begynner å fortelle at hun har snakke med huslegen til Soprano. Han fortalte henne at Sopranos skal ha kollapset som følge av at han ikke fikk puste. Hun mener det kan ha vært et panikkanfall, men Tony er ikke enig. Han føler han har det fint nå og forteller at han er avfallshåndteringskonsulent. Tony mener at det kanskje kan ha vært stress som gjorde at han fikk en blackout. Den morgenen han ble syk tenkte han at det er bra å være med helt fra begynnelsen, mens han føler han ble med for seint. Han fikk følelsen at det beste var forbi. Faren hans nådde ikke like langt som ham, men på mange måter hadde han det bedre. Han hadde klare normer. Tony fikk denne følelsen av tap i timene før han kollapset.

Tony Soprano sier han er i avfallsbransjen, mens hans virkelige arbeidsstatus er at han jobber som en god gammeldags mafiaboss. Han styrer butikken med jernhånd. Det innvolverer å true og drepe alle de mennesker som kommer i veien for ham. Det er best å holde seg inn med Soprano, men også en så hard mann som ham har sine menneskelige sider. Han kolapser stadig oftere og må derfor gå til pyskolog. Det er uvant for ham å åpne seg for psykologen, men han blir raskt vant med det og føler at det å endelig å ha en å åpne seg for hjelper ham.

Han lever livet med familien som fasade. Utad ser de ut som en stor lykkelig familie. Han har en flott slank og dedikert kone. En smårampete tenåringsdatter Meadow som de han begynner å miste kontrollen over og en yngre sønn Anthony som gjør stort sett som han vil. Tonys mor begynner å dra på årene og han virker lei av å styre for henne. Han mener at et eldrehjem er løsningen for henne, men hun vil helst bo i hjemmet sitt slik hun alltid har gjort. Onkelen Corrado 'Junior' Soprano er sur på Soprano fordi han vil gjøre ting på sin måte i ‘familiebedriften’. Hans nevø Christopher Moltisanti er en av gutta på gulvet i bedriften. Han har alltid drømt om å være med Tony Soprano, men han er ikke fornøyd med at han ikke får nok respekt og utbytte av det arbeidet han driver på med. På Tonys lag finner vi også den tøffe gangsteren Silvio Dante som er spilt av Steven Van Zandt.

Jeg må si at jeg alltid har hatt en greie for mafiafilmer. Helt i fra jeg så en TV-versjon av en film om John Dillinger fikk jeg øyne opp for gangstere. Og det vokste også voldsomt da jeg så Gudfaren og Casino. Jeg har ikke vært så voldsom på serier før nå, og nå tar jeg igjen det fortapte og Sopranos er en serie jeg absolutt har gledet meg lenge til å pløye igjennom. Det er et bra dramadriv gjennom hele sesongen, der man kommer tett innpå livet til Tony Soprano. Vi får her se mafiadramaet fra en ny side. Det er friskt å få helt nye fjes på blokka og HBO viser seg å virkelig skape en vinner med denne ‘killerserien’. Jeg liker dynamikken, kraften og kvaliteten som ligger og ulmer under denne supre seriens panser.

Man merker at dette er en serie for voksne med strippeklubber, mafiavold og drap. Det er en snedig innfallsvinkel for serien når man får denne mafiabossen som sliter og må gå til psykolog. Vi får se hva han forteller til sin psykolog, men vi får også den usminkede historien om hvordan det virkelig er å være en mafiasjef av dette slaget. Psykologen har taushetsplikt for det Tony Soprano forteller utenom det som måtte gjelde handlinger som gjør at folk kommer til skade eller dør. Det gjør at Soprano må moderere seg litt når han forteller, selv om hun egentlig vet alt som foregår. Dette kan minne litt om 'Analyze This' fra 1999, men bare at ting i Sopranos ikke er i nærheten så tøysete. Her får man en mye mer seriøs tone og serien har jo også overvekt på dramaet. Man får se at også mafiabosser har familier og må 'deale' med hverdagslige problemer de også ved siden av alt dritten. Psykologen er profesjonell og man ser her at det kan være en utfordring for både Soprano og psykologen i deres helt spesielle behandlingsforhold uten å invadere en annens territorium. Skuespillerne gjør også en super jobb med James Gandolfini i spissen. Han er troverdig som den ikke alt for pene mafiabossen som ser ut som en av de andre gutta.

Det er en treffende galgenhumor i serien. Dette beror seg på at Soprano ikke kan fortelle om sine voldelige episoder til sin psykolog, da hun da må rapportere det videre. Han utelater dermed alt som ikke hun vil høre. Istedet for at han kjører på en stakkars mann med bilen sin og banker livskiten ut av ham etterpå, forteller han bare at han hadde seg en kaffe. Man får også Silvio Dante som digger replikken ‘Just when I thought I was out...they pull me back in’ fra Steven Van Zandt her i en rekke forskjellige versjoner. Denne replikken kommer fra Gudfaren 3 der det er Al Pacino som serverer den. Og fra Dantes munn blir den ganske morsom å overbære når han serverer den i tide og utide. Dialogen er også svært smart og ofte med en artig vri som gir deg litt humor uten at man blir dratt ut av situasjonen.

Det er noe litt friskt og nytt over denne serien. Jeg må si det er litt overraskende at et mafiadrama fungerer så godt i form av en TV-serie. Her føler jeg man man solide karakterer som jeg aldri hadde våget å spøke med i en mørk bakgate. Jeg liker godt å komme tettere innpå mafiafamilien uten at det hele tiden dreier seg om hvordan mafiamannen kommer til makten og mister den som i filmene. Her får man den usminkede hverdagen til en mafiaboss. Dette er noe helt annet enn ‘Boardwalk Empire’ som kan føles litt grått og trist. Dette er mer varmt og menneskelig opp i alt mafiadritten som man får med på kjøpet. Vi får se at mafiafolkene tar vare på sine nærmeste og beskytter dem. Jeg må si at jeg digget Sopranos allerede fra første stund. Nesten synd jeg ventet så lenge med å få meg dette, eller kanskje ikke, fordi da har jeg noen fine sesonger forran meg om alt holder samme kvalitet.