Det er et nytt år med nye muligheter for Sopranos og gjengen. Katten er nå ute av sekken, det vil si at Tony Soprano har avslørt for gutta at han har gått i terapi. Tony har en jobb som går langt utenfor det ‘vanlige’ har å stri med. Som mafiamedlem må man være tøff og ikke miste ansikt. Men når ikke panikkanfallene ser ut til å forlate Tony, blir det mye press på ham. Det gjør det ikke bedre av at Onkel Junior og moren hans rotter seg sammen mot ham. Søsteren hans kommer også hjem og lager rabalder. I tillegg vet man ikke hvem som tystet til FBI. Alt dette gjør at Tony Sopranos trenger psykologen sin Melfi mer enn noensinne...

Sesongen åpner med at vi får en tilstandsrapport fra gjengen. Vi får se at det avholdes aksjemeglerprøve. Navnene blir lest opp og da man kommer til Christopher Moltisanti svarer en mann med asiatisk utseende at han er tilstede. I mens ligger mor Livia Soprano på sykehuset med behandling for slaget sitt. På et casinorommet legger Tony kortene på bordet. Like etter kommer to eldre folk innmed en papipose full av penger. Imens Junior sitter inne så nå blir Tony Soprano flyttet opp til ‘Street Boss’ i emperiet for spanerne. Sopranos psykolog har funnet seg et nytt og litt provisorisk lokale. Silvio Dante har dresset seg opp og Paulie leker med horer. Christopher Moltisanti sniffer kokain mens han ser på TV. Anthony junior begynner å vokse til. Meadow begynner å lære å kjøre bil. På kjøkkenet står Carmela Soprano og lager de deiligste retter, mens ektemannen er ute å banger sin elsker.

Jimmy (Pussy) forteller at det ikke var han som var rotten. Christopher Moltisanti er blitt meglersjef i sitt eget foretak. Tony Soprano har nok en gang psykiske problemer og lengter tilbake til den gamle psykologen sin, men hun vil ikke ha Tony tilbake. Junior sitter i fengsel, men ordner en deal så han kan sone hjemme med fotlenke på grunn av medisinske grunner. Han akkurat perlevenner med sin nevø Tony. Junior mener Tony bør tilgi sin mor, men det vil Tony aldri gjøre. Livia (Tonys mor) begynner å komme seg. Da hennes datter Janice Soprano kommer på besøk tror hun bare at hun er ute etter arven, men datteren beviser at hun bare vil ta vare på sin gamle mor. Mor fortsetter imidlertid å syte å klage over alt og alle, og dette liker ikke folk rundt henne. Men til tross for at Tony hater moren sin og ikke er så fan av onkelen har han det fint sammen med sin kone og sine to barn. Det vil si at de kommer overens selv om ikke kjærligheten blomstrer. Tonys barn er begynt å vokse til og eldstedatteren begynner å eksperimentere med både med gutter og alkohol.

Etter slutten på første sesong gledet jeg meg til å se videre på det som så ut til å være en serie rett i min gate. Det er godt å være tilbake med Sopranosemperiets mafiabedrifter. Igjen får man et stødig mafiadrama. Det er kult å bli mer kjent med Tony Soprano, selv om jeg er sjeleglad for at bekjentskapet er bare gjennom idiotboksen. Dette er et gnistrende oppdatert mafiadrama alla år 2000. Tony er en mann med mye makt, men han har også store psykiske problemer. Det gjør at han blir menneskelig opp i alt mafiagrøten. Man sympatiserer litt med ham fordi man ser at han sliter. Han er en familiefar som mange andre, og vi får se at han sliter med akkurat de samme problemene som alle andre i den rollen. Vi får også se hvordan det går på ‘jobben’ som er seriens mørke side siden Tony og kollegaene hans er svært harde og nådeløse mot de som ikke gjør som de befaler.

Så hva gjør at Sopranos er så fordømt bra og underholdende. Jeg tror at dette beror på mange ting. For det første kjenner man seg igjen i hverdagsproblemene til Tony og familien. For det andre har gangstere alltid vært populære på film. Det har kanskje noe med at man aldri vet helt hva de kan finne på. De har mye makt i sine hender og tjener raske penger. Kanskje folk drømmer om raske penger uten å betale skatt av dem? Uansett er Sopranos en serie som slår hardt og underholder briljant. Det blir gull med kombinasjonen av mafiavirksomheten og det urbane livet som en slags oppdatert nesten like genial Gudfaren. Serien er laget for godt voksne og det merker vi med alle de kraftige glosene som kommer ut av Sopranosgjengen og den brutale naturen til mafiagjengen. Vi får som sagt sentrale temaer som engasjerer som utroskap, barneoppdragelse og hvordan man behandler sin gamle mor.

Konklusjon
Dette holder høyt nivå. Man har kuttet litt av daukjøttet i første sesong. Misforstå meg rett, men enkelte karakterer og sidehistorier var ikke like interessante som forholdet mellom pastoren og Fru Soprano. I sesong 2 føler man at man får en handlingsmettet historie. Som i mange andre HBO-serier tar serien seg god tid til å fortelle og det gir kanskje noe mindre fremdrift, men innholdet er som sagt enda mer raffinert. Produksjonskvaliteten er virkelig topp og dette holder filmkvalitiet gjennom hele sesongen. Vi kommer tett på karakterene og følger dem stort sett videre i episode for episode uten for mange avstikkere. I tillegg får man litt mørk humor i og mellom slagene som myker opp stemningen noe i alt det mørke.