Anmeldelse:
Storsatsing fra NRK
Man merker at dette en storsatsing fra NRK sin side. Man satser høyt og har gjort mange riktige valg. NRK har fått med seg et imponerende cast. Men det beste med serien er nesten manuset. Det er faktisk meget solid skrevet og er seriens helt klart sterkeste ledd. Man merker at det er noen lyse hoder bak historien. Der finner man navn som Lars Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad, Torill Thorstad Hauger og Norvald Tveit. Også musikken er bra med ringreven Egil Monn-Iversen (Stompa & Co, Olsenbanden - Operasjon Egon, Bør Børson Jr. og Fleksnes Fataliteter) i front. Slektskrønike
Vestavind er en slektskrønike fra etterkrigstidens Norge. I første sesong utspiller alt seg fra 1945 til langt ut på 1960-tallet. Bondescenene til serien er spilt inn i Sauda som er stedet for det fiktive småstedet Lovranger. Serien følger flere forskjellige familier med link mellom seg. De forskjellige familiene er bygget på forskjellige verdier og er fra vidt forskjellige samfunnslag og klasser i det norske etterkrigssamfunnet. Det skal også nevnes at om du likte den danske storserien Krøniken, så har den hentet mye inspirasjon nettopp fra Vestavind. Vestavind ligger nå gratis tilgjengelig på NRK Nett-TV. Starter på frigjøingsdagen
Serien starter med at vi får se en bondejente komme bærende på en bøtte med vann. Det er 8. mai 1945 og flaggstangen heises for første gang på lenge. Alle er glade for at Norge endelig er blitt et fritt land igjen. På kvelden spilles det opp til dans på lokalet. Det drikkes tett og danses tett. Alle er like glade, utenom de som holdt med feil side under krigen. De gamle gir seg tidlig, mens de unge flørter vilt med hverandre inn i de sene nattestimer. Det er en fin og varm mainatt. Bondedatteren Agnes finner tonen med en ung soldat ved navn Georg og hennes bror leker seg med fabrikkarbeiderfamiliens stolte datter Emma Engan. Livet er ikke alltid lett
Motstanden mot tyskerne gnager etter fem lange og tunge år under okkupasjon. Mange føler dette som en belastende tid. Særlig om man tilfeldigvis heter Wilhelm, (som er en tysk keiser) eller på andre måter blander seg med tyske assosiasjoner som man ikke kan noe for. Mons Øvrebø er dømt for krigsforbrytelse, og den stakkars sønnen er da ikke særlig populær. Serien klarer også å bringe inn et element av både lykke og livets realiteter. Det faktum at mye i livet ikke blir som man tror, får man her erfare fra flere av karakterene. Det er ikke enkelt å ha et barn uten en far eller en mor og far som ikke lar deg ta vare på ditt eget barn selv. Romantikk og sladder
Dette er ofte svært bonderomantisk med gårder til fjells med flott utsikt over fjordene og fela som spiller opp til dans. Det er høy hestefaktor med Fjordinger. Romantikken ligger også i luften i både i bygd og by. Noen ganger kan det selvsagt bli litt for mye av det gode også. Man får også tid for småerotikk mellom slagene. Vi blir blant annet flue på veggen bak brudesløret på bryllupsnatten. Det er ikke bare, bare å få barn utenfor ekteskapet. Selv presten blander seg inn i slikt. Eller om man ikke døper ungen sin, blir man også snakket om på bygden. Postmannen i bygden er den som vet alt om alle og deler gjerne av all sin sladder. Det blir lett konflikter mellom bønder og fabrikkarbeidere. Bøndene produserer mat og fabrikkarbeiderne sliter for storkarene. Humoren er også tilstede
Det er en herlig humor i serien allerede fra første stund. Først møter vi bondefamilien rundt frokostbordet morgenen etter frigjøringsdagen. Alle har vært sein hjemme og de eldre gnir det inn mellom kaffeskvettene og tøyser med kjærestebekjentskapene. Det er ofte de eldre som spøker mest. De har i alle fall en god del autoritet og blir respektert mye mer enn de blir i dagens samfunn. Skuespillerne prøver seg på nye dialekter
Skuespillerne forsøker seg på nye dialekter med vekslende hell, men om man ser bort fra det har man klart å skape et fint autentisk miljø. Det blir nesten litt småmorsomt når kjente fjes forsøker sitt beste for å late som de er fra både nord og vest-Norge. Det skal ikke mye dialektøre til for å avsløre de østlandske skuespillerne som forsøker seg på en Vestavind. Jeg er dog bra imponert over Wenche Foss, selv om hun er langt fra perfekt i sin uttale, så har hun så mye av sjarme og karakter som oser ut av skjermen når man ser på. Hverdagsskildringer med artige typer
Hver episode fortsetter akkurat der den andre slapp, men innad i episoden kan det raskt gå litt tid på omtrent år igjennom episoden. Vi ser raskt at barn blir født og folk gifter seg. For min del var ikke dette det helt store i begynnelsen, men jeg skjønner at man har forsøkt å skape en norsk hverdagskildring av livene til et tverrsnitt av etterkrigstidens folk. Dette er en serie som er litt gammelmodig i uttrykket, men så gjenspeiler dette også nok litt tiden som det skal forestille. Hildegun Riise er et flott midtpunkt i serien og senere får hun fint samspill med Sven Nordin. Nordin spiller en enkel mann fra Oslo som tyr til flasken når det butter ham i mot. Per Jansen spiller faren til Agnes som er en frittalende og streng far. Han skal alltid ha viljen sin og liker ikke folk som ikke gjør som han ønsker. Det gjør han lett upopulær når han alltid sier ut rett hva han mener. Blir bare bedre or bedre
En ting skal denne serien dog ha; Jeg synes serien bare blir mer og mer engasjerende jo mer man ser. Dette er på mange måter kvalitetshverdagssåpe. Det er interessant å se hvordan det går med disse familiene som man følger så tett. Det er spennende å se hvordan tidene forandrer seg. Teknologien går fremover og levestandarden endrer seg. Selv om dette ikke viser min levetid er det spennende tider som beskrives i serien. Man får være med å se på hvordan Norge har endret seg. Man er med andre ord med på å se hvordan tiden har formet det vi har i dagens Norge. Man har også vært flinke å sminke folk. Man merker at tiden går på ansiktene og kroppene og det til tross for at dette er spilt inn innenfor et års tid. Det er bare ungene som skifter skuespillere. Konklusjon
Vestavinds første sesong føles litt rar i det man begynner å se, men så viser den at den mener alvor med det den presenterer. Når man kommer under huden på karakterene, selv de som snakker litt ustødig dialekt, så skjuler det det seg virkelig gull i manuset. Det er mange artige typer her. Man kjenner seg igjen i mange av rollefigurene som ligner på folk man har møtt opp igjennom livet. Man opplever at rollefigurene fremstilles som kjøtt og blod. Det er ikke alle som handler så bra, men de fleste mener det egentlig godt, bare på sin måte. NRK har klart å gjøre ting bra solid etter hvert, men serien har også en del å gå på for å kunne kalle seg helt perfekt. Jeg ruller en solid firer for en serie jeg faktisk ble ganske glad i. Nå gleder jeg meg bare til sesong 2. |
4.3 av 6
