---

Ingress:

Vi befinner oss på slutten av 1960-tallet. Barna til Ahlsen-, Torgersen- og Nedrebø-familien er blitt ungdom. Det er forskjell på barna. Mens Gunn Torgersen (Iren Reppen) stryker på eksamen, vil bli kunstner og lever en hippietilværelse, får den mye mer ordentlige søsteren, Ann-Karin, toppkarakterer og kan bli hva hun vil. Svein-Arne Nedrebø (Bjarte Hjelmeland) kommer tilbake fra et utsvevende liv på sjøen. Faren vil ikke ha han i hus fordi han drikker så mye. Svein-Arnes søster Anne flytter til Oslo og får innpass i kollektviet til Gunn. Christian Ahlsen (Sverre Solberg) som i sine barnedager var en lovende musiker sløver og hører mer på musikk enn han spiller selv. Wilhelm Ahlsen (Dennis Storhøi) har studert økonomi på et prestisjeuniversitet med toppkarakterer og tar over familiens økonomiske interesser. Han gifter seg med Turid. Joachim Nedrebø (Henrik Mestad) blir lærer nordpå og finner seg en dame som er ti år eldre enn ham. Det blir en spennende tid for de unge og de gamle som forsøker å passe på dem så best de kan...

Anmeldelse:

Begynner for full musikk
Sesong 2 begynner med at Christian Ahlsen hører på ‘The Doors’ på gutterommet. Like etter kommer far og sier at han må skru av, men Christian enser ham ikke. Far kommer med trist budskap om at farmor (Kristine Ahlsen) er død. På Nedrebø har de også fått høre den sørgelige nyheten. Johannes Nedrebø hugger ved og kommenterer at Kristine var en hedersdame. De bestemmer seg for å ikke si noe til Joachim. Agnes kommer i begravelsen og snakker med unge Christian Ahlsen. Wilhelm som er i statene og Georg som ikke orker orgelmusikk, er ikke i begravelsen. På vei gjennom gravplassen treffer Agnes på Georg. Og når Agnes kommer hjem er politiet kommer på døren for å snakke med Gunn på grunn av et opptøyer i slottsparken.

Nye tider
Det er nye tider. Smelteverket begynner å slite økonomisk og det går mot fusjon. Hallvard får mer og mer ansvar, mens andre må gå på dagen. Jeg må si det er ganske artig å følge familiene så tett over så lang tid. Man føler man begynner å kjenne dem etter å ha tilbrakt så mye tid sammen med dem. Det blir også tid til litt gammel kjærlighet når Algoten gifter seg med butikkdamen, Halvanna. Husbygging blir det også tid til. Alle ønsker å være en del av det nye velferds-Norge og da må man følge med utviklingen. Fjernsynet har kommet på plass i hjemmene. Bilene blir bedre og mer snertene. Selv Nedrebø får kjenne dette på kroppen med både vann i springen og vannklosett etter hvert.

Samfunnet endrer seg
Dette passer godt for 68-generasjonen og de som er litt eldre. Jeg kan tenke meg at det er mye nostalgi for dem som har opplevd disse tider selv. For min del synes jeg at dette var greit fengende. Det er nesten litt vemodig å se livets gang. Man ser at verden går fremover. Det kommer nye kriger og konflikter som man får dekket tett med fjernsynets inntog i heimen. Det blir også krig mellom Øvrebø og Nedrebø. Vi får også se at man driver tidlig med fiskeoppdrett i Lovranger.

Nedrebøinger vil ikke ende opp alene
Bonden Johannes Nedrebø er begynt å bli rundere i kantene på sine eldre dager. Som han sier det så kan det kanskje være lurt å jenke seg så man ikke blir sittende helt alene på sine siste dager. De middelaldrende er blitt gamle og de unge blir eldre. Det er nye tider som de ikke klarer helt å passe inn i. Vi får se at Georg vil komme sammen med Agnes igjen, men hun er litt småsur på ham fordi han ikke brydde seg når han hadde sjansen. Svein-Arne Nedrebø sliter med alkoholproblemer og temperament. Igjen får vi se at livet ikke blir helt slik man ser det for seg.

Sesong to er gjort i samme ånd som den første
Skuespillerne begynner å komme mer inn i rollene. Denne sesongen fortsetter i samme ånd som den første. Det er dog gått noen år. Barna vokser til og de gamle er fremdeles eldst før også de må gå naturens gang. Heldigvis er produksjonskvaliteten like god på denne andre sesongen. Manuset er fremdeles bra og noen ting blir mer raffinert i denne andre omgangen med Vestavind. Sesong to er mye dristigere. I kollektivet får man se nakne kropper i beste hippiestil.

Når enden er god...
Enden på visen er litt trist. Det er vemodig å ta farvel med familiene som man har fulgt gjennom tykt og tynt i nesten 30 år av deres levetid. Vi får se at også neste generasjon kommer seg videre. Nedrebøfolket har klart seg bra til tross for alt sin stahet. Unger utenfor ekteskapet har man måttet tåle mye av opp igjennom historien også i rikmannsfamilien Ahlsen. Alle vil jo at det skal gå bra til slutt, og dette er langt i fra noen dårlig avrunding i så måte. Man kan jo selvsagt ikke gjøre alle til lags, men de vi mest bryr oss om kommer godt fra dette.