Anmeldelse:
Filmen er stilriktig for sin tid
Filmen baserer seg på en bokklassiker av F. Scott Fitzgerald. Det har også vært en film fra før av som filmen henter noe inspirasjon. Vi skal tilbake til en svunnen tid på 1920-tallet. Det er en fengende historie og et greit utgangspunkt for en film med denne klassiske historien. Alt ser stilriktig ut for tiden dette skal portrettere, men musikken er ofte utspjåket med ekstra bassrytmer for å få ekstra energi på de fete festene. Man bruker også nyere musikk spilt i 1920-tallsstil. Festene er dog noe villere enn jeg tror noen som helst fest ville vært i virkeligheten, spesielt de som befant seg på 1920-tallet som her beskrives. Regien er bra vellykket
Regien er også svært god. Baz Luhrmann er kjent for filmer som Moulin Rouge!, Romeo og Julie og Australia. Denne filmen plasserer seg fint i rekken over hans beste titler. Moulin Rouge! var kanskje bedre enn denne, men ‘Den store Gatsby’ er også heftige saker. Luhrmann har bokstavelig talt laget filmen som en lang og god fest. Man får et fargespill ut av en annen verden. Alt ser virkelig storslått ut, nesten for praktfullt. Man vet jo at virkeligheten ikke kan se så bra ut som dette. Masse effekter
Når man ser på traileren slår dette ikke deg som en popcornfilm, men det er åpenbart enormt mye spesialeffekter i filmen. Man merker at ikke så mye av dette er ekte vare. Det hadde kostet alt for mye penger å bygge disse settene som filmen utsmykker seg med. Det blir også lekt med presentasjonsteknikker som gjør at man får beskrevet rusen i den dampende byen skildret fra karakteren Nick Carraways hjerne. Men til tross for at alt ser veldig stilfullt ut, så er det en del dødperioder i løpet av filmen. Filmen er også også lang med en lengde på opp mot to og en halv times spilletid. Klassisk historie
Historien er også svært vill og den store Gatsby blir bare mer og mer storslått etter hvert som man ser mer av ham. Man lurer jo på om det man får vite er den virkelige Gatsby eller om mannen bare er en skrønemaker. Gatsby er med andre ord en litt snodig skrue. Tenk å ha voldsomme fester hver eneste helg for å forsøke å lokke til seg nabojenten. Det er jo mange som aldri slipper den første store kjærligheten, og det gjør Gatsby virkelig klart at han ikke gjør. Alt annet enn grå og trist
Det blir også litt ørsmå doser humor underveis. Dette er noe litt annet enn nitriste Boardwalk Empire som også befinner seg på 1920-tallet. Historien er passe engasjerende og interessant. Dette handler om makt, penger og possisjon. Kan man skape sin egen verden med å ta snarveier? På 1920-tallet var det litt av et klassesamfunn der de rike og velstående var på toppen i samfunnet. De følte seg over alle andre og særlig de nyrike, som ikke var like sofistikert vare. Interessant tematikk
Gatsby er en man som klarer å finne håp i alle tider. Det er vanskelig å si hvordan filmen vil ende, men man vet at det vil bli et oppgjør. Etter man har sett filmen sitter man igjen med å ha blitt med på en reise inn i sosietetsverdenen. Når alt kommer til alt, så er alt bare en fasade og folka man møter er ikke mer annerledes enn meg og deg. Det vil si at de kan kjøpe seg ut av problemer og at de kan gi en kald skulder til alle de som ikke danser etter deres pipe. Det er lite menneskelighet her fra alle bortsett fra hovedpersonen som alltid blir en sivilisert human mellommann. Ny versus gammel versjon
Det er ofte litt artig å sammenligne originalen mot nyere forsøk på å skape samme historie på nytt. Uansett føler jeg at denne igjeninnspillingen kommer godt fra det og virkelig klarer å raffinere originalen i alt den foretar seg. Man får mange detaljer på plass som det grønne lyset som skinner over sjøen fra båthuset til Gatsbys første store kjærlighet. Handlingen er også svært lik som i originalen, bare at fortellerkunsten er skrudd opp mange hakk siden originalen som er noe treg og trist. Jeg liker godt hvordan denne igjeninnspillingen leker med scenene og serverer dem på bedre og mer lekne måter. Jeg vil si at nærmest alle scener er mer velspilt og interessante i denne 'remaken'. I tillegg er det jo også en fantastisk makeover man har foretatt på den visuelle produksjonskvaliteten som virkelig ser ut som mer enn millioner av dollars. Den største forskjellen på den nye og den gamle i historie er at den nye ikke er like omstendelig i slutten. Konklusjon
Alt i alt ser jeg tilbake på filmen som en fin film som lykkes bra i sine valg. Man merker at her har man jobbet mye med å skape en kul atmosfære og dramaet er også svært klassisk formet. Det er jo heller ikke ofte at igjeninnspillingen overgår originalen. Jeg ble igrunnen veldig overrasket over denne filmen. Det er heller ikke å kimse over en solid rolle av Leonardo DiCaprio og Tobey Maguire som utgjør et bra team på film. De klarte også å 'naile' rollene sine bedre enn i originalen med den ellers så pertentlige Robert Redford. |
3.9 av 6
