---

Ingress:
Forfatterspiren Nick Carraway forlater Midtvesten for storbylivet i New York. Året er 1922, en tid preget av synkende moral, glitrende jazz, storsmuglere og aksjer som skyter til himmels. Nick får etter hvert noen bekjentskaper som skal forandre livet hans for alltid. Hans kusine Daisy bor rett over bukta fra huset hans sammen med ektemannen Tom som har kongelige aner. Den eksentriske partygutten Jay Gatsby bor i et overdådig luksusslott ved siden av ham, en kar som virkelig vet å feste! Nick dras inn i denne verdenen med overdådig luksus og festing, umulig kjærlighet, evige drømmer og bunnløs tragedie.

Anmeldelse:
F.Scott Fitzgeralds kjente roman med samme navn er igjen kommet til det store lerretet, denne gang gjort av den visjonære og mildt sagt sprudlende regissøren Baz Luhrmann. Det har gått hele 17 år siden verden fikk smekket opp øynene for den svært audiovisuelle friske fremstillingen av også en annen kjent historie, nemlig ”Romeo og Julie”. I 2001 fulgte Luhrmann opp med enda et fyrverkeri i ”Moulin Rouge!”. Hans ”Australia” (2008) var ikke fullt så fargesprakende, men med ”Den store Gatsby” er hans unike uttrykk tilbake.

Igjen blandes nytt og gammelt, mye av den særegne (jazz)musikken er for eksempel modernisert og oppdatert til dagens musikalske uttrykk, mens også ny musikk er spesialskrevet, blant annet et nydelig kjærlighetstema som bringer tankene tilbake til Leonardo DiDicaprio og Claire Danes lovestory i 1996.

Leo DiCaprio spiller altså hovedrollen som den særegne Gatsby, en mann som holder de utroligste fester, bare for å tiltrekke seg sin store kjærlighet, Daisy. DiCaprio er rett og slett bare helt fabelaktig til stede i rollen som Gatsby. Igjen ser man hvor dedikert og oppslukende Leo er i nok en karakteristisk hovedrolle. Etter å ha spilt både eksentrisk mann som Howard Hughes i ”The Aviator”, J.Edgar Hoover i ”J.Edgar” og Calvin Candie i ”Django Unchained”, er det igjen en fryd å overvære hans tolkning. Man får helt vondt av ham når han nekter å gi slipp på både drømmer, historier fra tidligere i livet og ikke minst sin store kjærlighet i Daisy. Man kan selv kjenne seg igjen i frustrasjon, desperat lengsel og håp rundt denne karakteren.

Tilbake til regissør Luhrmann og hans visuelle fyrverkeri. Det både spraker og knaker i sammenføyningene her. Det blir fort litt vel mye av det gode, både i lyd og bilde, setting og historiefremgang, og form har vel alltid vært en sterkere side ved denne regissøren enn innhold, men det tar altså litt vel mye av litt for tidlig denne gang. Midtveis forandres historien og blir roligere, noe som føles litt rart all den tid man har festet og hoiet til den store gullmedaljen frem til dette tidspunktet.

Selve tidsepoken på 20-tallet er noe annet som regissør Luhrmann kanskje overdriver en smule her og der. Likevel klarer han å glorifisere og gi et utrolig spennende og fascinerende bilde av perioden, samtidig som tidens bakside også kommer sterkt frem. Et liv i fest, sus og dus som i denne historien blir ufrivillig kanskje også et bilde på vår egen tid. Denne kontrasten og spenningsforholdet mellom lykke og tragedie passer Luhrmann ypperlig, slik det også gjorde i brilliante ”Romeo & Julie” og i ”Moulin Rouge!”.

Det synes altså ikke som at man har gått så alt for langt inn i selve materien i boka og historien. Det mest vesentlige rundt problemstillinger og hovedkarakterenes motivasjoner, følelser og tanker kommer dog desto bedre og tydeligere frem hos den noe overfladiske Luhrmann. Som en enkel og følelsesmessig drevet lovestory funker det ganske så bra også denne gang. Carey Mulligan er uimotståelig med sine dådyrøyne, mens Tobey Maguire passer sin sjenerte og stillfarende karakter ypperlig.

”The Great Gatsby” har blitt nok en eyecandy-film fra Baz Luhrmann, men denne gang er ikke helheten like sterk og velsmurt som hans tidligere fargebomber av noen filmer. Det skorter på noe overfladisk historiefremstilling, samtidig som hans visuelle uttrykk denne gang blir litt for overdrevet og påtatt. DiCaprio er filmens sterkeste kort og han bærer igjen hovedkarakteren med sterke skuldre. Flere enkeltscener er direkte magiske, det er stor harmoni mellom bilde, lyd og musikk, mens annet igjen faller litt plumt. Som den tragiske kjærlighetshistorien dette er vil den absolutt falle i smak som en sterk historie, for såpass godt funker dette til en svak femmer.