Bart er en skruppelløs gangsterboss. Han har en litt spesiell livvakt i Danny. Han har gitt ham mat, klær og trygghet. Danny har helt fra han var veldig liten blitt oppdratt av Bart som en nødeløs hund. Danny er blitt oppdratt til å drepe når Bart tar av hans halsbånd og gir beskjeden om å ta dem. Han er makløs i kampsport og slåss gjerne mot en drøss samtidig. Bart har stor tro på Danny og bruker ham ikke bare til forsvar, han bruker ham også i nådeløse gladiatorkamper for å tjene penger. Men en dag møter Danny den ‘virkelige’ verden. Det er en verden Danny ikke kjenner. Han blir da kjent med en aldrende pianist og han datter. Der lærer Danny at livet ikke bare trenger å være en slåsskamp...

Kampsporthunden Jet Li
Filmen åpner med av Danny i Jet Lis skikkelse blir sluppet løs fra halsbåndet sitt og grisebanker alle motstanderne som han ikke skulle gjort annet. Når Danny får båndet av og får beskjed fra sin mester om å ta dem så lystrer han sin mester uten å nøle. Han er med andre ord som hunden, Danny. Vi får med andre ord hard og brutal action fra første stund. Begynnelsen er bra actionpreget med svært bra koreografert slåssing. Alt ser med meget tøft ut om man liker kampsport eller typiske guttefilmer.

Bytter sjanger underveis
Til tross for at Danny egentlig er en morder, får man sterk sympati med ham. Vi ser at han blir behandlet dårlig og at han ikke hadde noe valg enn å lystre til den psykopatiske Bart. Men en dag møter Danny den blinde pianostemmeren Sam (Morgan Freeman). Dette åpner en helt ny verden for Danny. Bekjentskapet med Sam får filmen over på et helt annet spor. Da snur filmen og blir en koselig dramafilm. Denne kombinasjonen er svært absurd, men den føles også litt småspenstig i filmsammenheng. Jeg liker filmen like godt når den er i actionmodus som i dramaavdelingen og sammen blir det passe greit. Men selvsagt blir det ikke så enkelt fordi fortiden innhenter nemlig Danny.

Luc Besson leverer greit
Manuset til ‘Danny the Dog’ er skrevet franske Luc Besson. Han har laget veldig mye bra og denne filmen er ingen unntak, selv om den ikke helt kan måle seg med hans toppfilmer som Leon, Nikita eller det femte element. Besson har fått med seg mange flinke folk her i flere ledd. I tillegg til nevnte Morgan Freeman og Jet Li finner vi en storspillende Bob Hoskins. I tillegg legger man merke til de flotte actionsekvensene som er laget av ‘Matrix’-koreograf Yuen Woo-Ping.

Oppsummering
Jeg husker godt første gang jeg så denne filmen. Da elsket jeg den, men den hadde dessverre tapt seg en del i dette gjennomsynet. Det beste med filmen er at man får de store kontrastene mellom Dannys hundelignende tilværelse og når han møter den ‘virkelige’ verdenen. Denne balansen kunne nok vært litt mer sømløst gjennomført. Det kunne løftet filmen noen hakk. Slutten kunne også vært jobbet mer med. Det er også litt små humorporsjoner, og det fungerer greit for å bygge opp under sjarmen til hovedpersonen Danny. Skuespillet er nok det beste med filmen og hever noe som kunne blitt svært middelmådig.