Denne filmen starter friskt, og jeg var egentlig solgt allerede fra åpningsscenen.

Når man går inn i Danny the Dog uten å vite særlig mye om hva filmen faktisk er, er det lett å tro at man får en ganske enkel actionfilm. Premisset alene høres jo ut som noe herlig absurd: Jet Li spiller en mann som bokstavelig talt har blitt oppdratt som en kamphund av en brutal gangster. I stedet for å bite folk i hjel, behersker han selvfølgelig kung fu. Bare den ideen er underholdende nok i seg selv.

Og ja, actionscenene leverer. Koreografien er spektakulær, og filmen nyter godt av å ha Jet Li i hovedrollen. Det merkes umiddelbart når en kampsportutøver faktisk kan håndverket sitt, og ikke bare har lært seg koreografien for en enkelt film. Slåsskampene har en tyngde, fart og troverdighet som løfter actionsekvensene flere hakk over det som var vanlig i mange samtidige actionfilmer.

Det som virkelig overrasket meg, var imidlertid hvor mye mer filmen har å by på utover actionen.

Når Danny havner hos Sam, spilt av Morgan Freeman, og hans stedatter Victoria, spilt av Kerry Condon, endrer filmen karakter. Den brutale og hardtslående historien får plutselig en varme og menneskelighet som jeg ikke var forberedt på. Relasjonen som gradvis bygges opp mellom disse tre karakterene blir filmens hjerte.

Danny er i mange henseender et barn i en voksens kropp. Hele livet har han blitt behandlet som et dyr, og han har aldri fått muligheten til å utvikle seg som et normalt menneske. Derfor blir det både rørende og fascinerende å se ham oppdage helt grunnleggende ting som vennskap, musikk, god mat og omsorg. Filmens mest minneverdige øyeblikk er faktisk ikke actionsekvensene, men de stille scenene hvor Danny gradvis lærer hva det vil si å være menneske.

Bob Hoskins gjør også en glimrende innsats som gangsteren Bart. Han er en skurk det er umulig å like, men samtidig vanskelig å overse. Hoskins gir figuren akkurat nok karisma til at han blir minneverdig, samtidig som han aldri mister den truende tilstedeværelsen som gjør at man genuint frykter hva han kan finne på.

Det blir tidlig klart hvor historien er på vei når Bart begynner å true den nye familien til Danny. Likevel gjør ikke det noe. Tvert imot fungerer det fordi filmen har brukt så mye tid på å få oss til å bry oss om karakterene. Når konflikten til slutt eksploderer, føles den fortjent både følelsesmessig og dramaturgisk.

Danny the Dog er derfor langt mer enn bare en actionfilm med kung fu og spektakulære slåsskamper. Det er en overraskende varm historie om identitet, frihet og det å finne sin plass i verden. Den kombinerer brutal action med ekte følelser på en måte jeg ikke hadde forventet.

Dette var rett og slett en svært hyggelig overraskelse, og en film med langt flere lag enn premisset skulle tilsi.

Konklusjon: En uventet rørende actionfilm som balanserer spektakulære kampscener med en varm og menneskelig historie.