Vi følger en arbeider som jobber på en månebase for å høste energi til jorden. Sam Bell har bare uker igjen av kontrakten sin med gruveselskapet. Han gleder seg veldig til å komme hjem til sin familie som han elsker så kjært. Men en dag skjer det noe som totalt omvelter livet hans. Etter å ha sjekket en innhøstingsmaskin, skjer det en ulykke. Sam blir bevisstløs og trenger assistanse. Når han våkner opp igjen finner han straks ut at det er mye som ikke stemmer på månebasen...

Energikrisen er løst i fremtiden
Filmen begynner med en apell til verdensamfunnet våres. Vi lever i en tid med liten eller ingen rein energi. Det er bare de norske fossefallene som vi har å skryte over. I vesten lever vi over evne på første klasse, og planeten tåler ikke at alle andre i U-land følger etter. Vi har ikke nok mat til å mette alle og maten dyrkes på bekostning av de fattige landene. Men i denne filmen begynner man med å presentere løsningen for fremtiden. I fremtiden vil verden nemlig gå på fusjonsenergi. Solenergien lagres i stein og høstes av maskiner på månen. Selskapet som hovedpersonen jobber i et av de største energiselskapene. De produserer helium 3 som tilfredsstiller 70% av jordens energibehov. All energien jorden trenger befinner seg rett utenfor jorden. Månens kraft er jordens fremtid i følge filmen.

Hard sci-fi
Som i den mer kjente Gravity (2013) får vi mange tøffe skildringer av verdensrommet og med jorden i bakgrunnen. Vi får se satellitter kretse rundt månen. På måneoverflaten befinner det seg en hel gruvebase. Maskiner tar seg av høsting av energi. Og for at alt skal gå smertefritt har de ansatt en person som skal ta seg av komplikasjoner som skjer med maskinene. Hovedpersonen Sam Bell er på en måte månebasenes vaktmester. Han bor på basen og tar i et tak når maskiene svikter. Han er helt alene på basen. Han har dog en baserobot ved navn Gerty er hans eneste selskap. Filmen har helt klart hentet inspirasjon til Gerty fra Stanley Kubricks ‘2001 en romodyssé’s Hal9000.

Troverdig fremtidsversjon
Filmens effekter er veldig gjennomførte. Dette er en uavhengig film som nærmest gjør alt riktig og til og med virkelig utfordrer all den typiske sci-fien som spyes ut fra Hollywood. Regissør Duncan Jones viser seg som en sann kunstner og viser at eplet ikke faller så langt fra stammen. Jones er nemlig faktisk sønnen til selveste David Bowie (Han som laget mye rar pop og spilte i noen snåle filmer som eksempelvis herlige Labyrinth). I Moon viser Duncan Jones at det bor mye i ham som filmskaper. Han klarer å skape en illusjon man tror på. Man blir tatt med på litt av en reise til fremtidens måne. Jeg kan ikke sette fingeren på noe som kunne vært gjort bedre her innenfor dette relativt lave budsjettet. Filmen ser faktisk utrolig mye dyrere ut enn den egentlig er og leverer utrolig god sci-fi allerede fra første stund.

En sulten debutregissør
Duncan Jones har bare laget et par knippe filmer og hans debutfilm, Moon, er fremdeles den beste. Source Code var også bra og vi gleder oss stort til at Jones skal se hva han kan skape av magi i Warcraft. I alle fall kan vi konstatere at sci-fi er noe han virkelig behersker. Scener, stemninger og bilder ser virkelig bra ut i Moon. Alt er veldig trist og sterilt på den vesle månebasen. Etter hvert beveger filmen seg også over på et slags mysteriet, der vi etter hvert får vite mer og mer av sannheten bak denne store månebasen. Alt er med andre ord ikke helt som de ser ut til å være.

Gjør sine saker fremragende
Moon er en film med en solid filmide og et fengende konsept. Det er ikke hver dag man kommer over slike gjemte skatter. Jeg kom nemlig over denne filmen med en tilfeldighet da den kom. Jeg hørte nemlig en podcast der jeg fikk den anbefalt. Etter jeg fikk sett filmen, ble jeg raskt så hektet at jeg har anskaffet meg filmen og sett den relativt mange ganger på få år. Filmen fascinerer deg litt med sin fiffige sammensetning. Man stiller seg mange spørsmål underveis og filmen gir deg også alle svarene uten at den overbroderer det den presenterer. Vi har fått lignende scenarioer som blir presentert på helt andre måter som i ‘The Island’ eller ‘Cargo’. Jeg synes Moon er den beste av disse filmene og er helt klart noe du burde sjekke ut om du ikke allerede har nytt den.

En film med masse detaljer og glitrende rolleprestasjoner
Man får også litt humor i rare situasjoner som oppstår på den lille månebasen uten at det går ut over den solide sci-fi-stemningen. Skuespillet er også rimelig stødig levert av Sam Rockwell og stemmeleggingen av Kevin Spacey som Gerty er også noe som bidrar til filmens kredabilitet. Moon har alt som man ser etter i en god sci-fi-film. Det hele fungerer også relativt greit som en klassisk konseptthriller. Det er mange bra detaljer i filmen som gjør at Moon også gjør seg med flere gjennomsyn.

Oppsummering
Filmen viser at regissør Duncan Jones virkelig har sett en god del sci-fi-film og lært av hva de store gutta i klassen har å by på og likevel har han også klart å skape noe som står veldig godt på egne bein. Vi sympatiserer med hovedpersonen som opererer helt på grensen til det mentalt ustabile i jakten på hva som virkelig foregår. Det er også en fin dybde i handlingen i Moon. Filmen får deg til å tenke igjennom fremtidsscenarioer som problematiseres her på en god måte. Moon er en smart film som fremstår som litt av et mesterverk man ikke kan komme utenfor om man elsker sjangeren. Som i Alien og en rekke av de mest hardbarka sci-fi-filmene kjøper man verdenen og alt som skjer er logisk ut i fra filmens utgangspunkt.