Anmeldelse:
Igjen møter vi våre rufsete venner fra piratbukta. Flint har vært ute i hardt vær og må kjempe seg inn igjen i varmen igjen om han skal sette sine bein i kapteinsstolen igjen. Han får riktignok bra hjelp av den unge og fremadstormende John Silver. Begge har de sine taleevner, men Silver er kanskje litt mer listig enn Flint som går mer rett på sak. De lærer også av hverandre underveis. Flints forsøker i starten å samle menn for å stjele et krigsskip som skal gjøre dem uovervinnelig, men det er ikke så lett å overbevise gutta når man har så mange uvenner som Flint har. Flint får også bryne seg på sin erkerival; Charles Vane. Vi får også se igjen Billy Bones som har kommet seg ut i det fri igjen og den fagre Eleanor Guthrie spiller også en sentral rolle i plottet i andre omgang av Black Sails. Jeg var ikke overbegeistret over første sesong av Black Sails, men tenkte at jeg skulle gi sesong 2 en sjanse siden jeg har en litt barnslig dragning mot sjørøvere som i mine barndomsår var det store, og det skal presiseres at det var før Kaptein Sabeltann gjorde sitt innrykk i Norge. Mitt første inntrykk av sesong 2 av Black Sails var at det føltes omtrent som første sesong. Det tok dog litt tid å komme inn i serien igjen, men når man først gjorde det så føles serien grei å se.
For mange rollefigurer
Det plager meg dog litt at det skal være så mange fjes å holde rede på. Hvis du trodde at det var mange rollefigurer i Game of Thrones, finner man enda flere i Black Sails. Dette synes jeg er en litt uting i underholdning, da det blir mer lekser enn moro å følge med på hvem man hviler øynene på til en hver tid. Det tar også litt tid å huske hvem man fulgte i første avsnitt også, både fjes og navn, så man vet hvem det snakkes om. Forhistorien til ‘Skatten på sjørøverøya’
Serien er ment som en slags 'prequel' til det som skjedde i boken ‘Skatten på sjørøverøya’. Jeg har dog ikke lest boken, men har sett noen filmatiseringer og hørespill ut i fra den. Her får man forhistorien til Long John Silver, Kaptein Jonas Flint og Billy Bones som man møter i boken. De viser seg å være litt av noen sjørøvere. Vi følger stort sett nåtid, men nytt av sesongen er at vi får tilbakeblikk fra Flints tidligere liv og virke. Tynne rollefigurer
Sesong 2 av Black Sails fortsetter omtrent der den forrige slapp. I begynnelsen bryr man seg ikke katten om noen av rollefigurene. Dette er langt fra like sjarmerende og morsomt som det man fikk servert i ‘Pirates of the caribbean’. Figurene er som tynn papp som bare virker å være med fordi noen må være foran kamera. Men i motsetning til eksempelvis Game of thrones, er det omtrent ingen viktige figurer som dør underveis. Nå er det ikke slik at jeg etterlyser realisme, men noe kunne man ofret underveis for å skape et mer spennende eventyr. Hvem er serien laget for?
Serien er laget for et voksent publikum. Vi får igjen en del blod og vold i samhandling med litt nakne kropper i form av pupper, rumper og kjønnshår hos begge kjønn. Det er ganske okei å følge hovedhistorien rundt Kaptein Flint og John Silver, bare synd det blir så mange avstikkere som setter på bremsene i utviklingen av serien. Det samme ser vi i Game of Thrones, men der er alle avstikkerne også interessante sidespor. I Black Sails er det nesten som man sovner i sidehistoriene. Innimellom får man noen spennende scener som dristige manøvre for å stjele krigsskip og lignende. Det irriterer litt at man roer veldig ned mellom slagene. Jeg blir nesten litt småsøvnig til tider og hadde håpet på mer action. Ikke så mye fremdrift i handlingen
Når man kommer mer inn i serien, blir den noe mer underholdende uten at det tar helt av av den grunn. Alt snegler seg fremover. Dette topper seg når man i litt over en hel episode og litt til venter på at Kaptein Flint skal bestemme seg for å angripe et fort eller ikke. Det er veldig mye tom dialog ut i luften. Handlingen og det som skjer føles ofte litt utspedd. Det er veldig synd at man faktisk satser på drama i en serie som absolutt best kler action. Alle ser også for glatt ut. De har flotte piratskjorter og vaskebrett på hver en mage. Innimellom føler man seg litt lurt
Serien lurer deg litt. Den bygger opp mot noe stort som skal komme, men så skjer aldri det man håper på. I første sesong var det den store spanske gallionen Urca de Lima med en last verdt svimlende høyre 5 millioner pesos som var målet, men det ble jo ikke helt noe av. I sesong to kaster man også litt av lasten på sjøen og starter med blanke ark igjen på en ny historie. Denne omgangen er også en del mer traust enn den første som hadde noen lyspunkter innimellom. Grei å pløye igjennom om man liker sjangeren
Nå skal ikke jeg ta gleden fra de som faktisk liker denne serien, men for meg ble dette aldri helt det store. Om man hadde rendyrket serien mer så hadde det hele lagt bra til rette for noe jeg kunne omfavne. Missforstå meg rett, men jeg ønsket faktisk veldig sterkt at dette skulle bli noe jeg kunne omfavne. Serien er dog helt grei å se om man har pløyd alt det andre der ute i tema-drama-action-eventyr. Konklusjon
Avrundingen på andre sesong var helt okei. Uten å avsløre noe, kan jeg si at det legger opp til en smådramatisk fortsettelse. Når man tenker gjennom hele sesongen under ett så var faktisk denne slutten en av høydepunktene sammen med forsøket på å stjele en gallion. I resten av sesongen var det veldig mye daukjøtt. Jeg ruller en fin treer på terningen for en sesong som jeg pløyde greit igjennom. Slik var det også med en del sesonger av eksempelvis True Blood også, men i True Blood kom man tilbake og leverte litt også i senere sesonger. Det er ikke for sent å få denne serien på rett kjøl igjen. Man har masse muligheter om man får litt mer sving på manusskrivingen i samråd med litt mer actionpakket fremtreden så kan dette lett bli underholdende. |
3.7 av 6
