Agent K er ansatt i MIB, som er et topp hemmelig byrå som tar seg av utenomjordisk aktivitet på jorden. Etter at hans siste partner pensjonerte seg er K på jakt etter en ny arbeidskollega. Han får etterhvert øynene opp for en ung farget politimann som viser å ha det som skal til for å deale med slike farer. Sammen begynner de å jakte på et farlig romvesen som tenker å gjøre slutt på verden slik vi kjenner den...

I 1997 tok Men in Black verden med storm. Filmen er basert på Lowell Cunninghams tegneserien ‘The Men in Black’ fra 1990. Ikke uventet er det Steven Spielberg som har trekt i trådene når denne filmen skulle lages. Det merkes at teknisk sett er denne filmen som en juvel for sin tid. Om man hadde finpusset noe på mer på manuset, kunne man fått en solid klassiker. Denne filmen er dog veldig gøy med en stor G.

Filmen begynner med at et uidentifiserte flygende objekt raser over nattehimmelen som et løpsk stjerneskudd. Allerede der får man hint om hva dette skal omhandle. Det viser seg å være et insekt av et eller annet slag. Vi får så se insektets flytur fra et kamera på ryggen til insektet. Dette danner et ganske interessant og stilig måte å guide oss gjennom navn på skuespillere og ellers hvem som var med i produksjonen. I det filmen starter på virkelig blir insektet knust mot en bilrute. Og senere i filmen skal vi se at dette ikke var en tilfeldig kul åpning, men noe som også gir oss flere hint om det som skal komme.

I en stor van gjemmer en del innvandrere seg som skal forsøke å komme inn i USA. De blir så stoppet av politiet. De lukter at her er det snakk om illegale innvandrere. Like etter kommer to agenter fra divisjon 6 kledd i svart dress og tar over jobben fra politiet. Alle innvandrerene ser ut til å komme fra Maxico. Den ene agenten (Tommy Lee Jones) småprater med alle meksikanerne på spansk. Dette ser alle ut til å skjønne helt til han kommer til den største av dem som bare ler litt usikkert når agenten sier på spansk at han ser ut som en stor stygg fyr som har lyst på en på kjeften og ikke forstår et kvekk av spansk. Agenten beordrer alle inn i bilen igjen utenom den store stygge mannen. I mens agentene geleider mannen ut i ødemarken, prater politifolka om at de aldri har hørt om divisjon 6 som de mener ikke finnes. Over hos agentene finner de ut at de har med et romvesen å gjøre.

9 minutter inn i filmen entrer en løpende Will Smith lerretet. Han jobber da som politimann og løper etter en slyngel med voldsomme egenskaper. Vi vet at dette selvsagt er et romvesen, men for Smiths rollefigur er dette bare veldig rart. Han gir seg dog ikke før han står hode til hode med dette romvesenet på toppet av en høy bygning. Allerede da vet vi at dette mest sannsynlig blir Tommy Lee Jones nye agentpartner. Smith var med dette på sin tidlige storhetstid og etter hans populær innsats i Independece Day året før ble verden for alvor kjent med ‘Den friske Prinsen fra Bel Air’ som nå tok skrittet opp i øverste divisjon i Hollywood.

Dette var på mange måter en litt ny æra for sci-fi. Det at man får se at det finnes romvesen allerede etter seks minutter inn i filmen er litt overraskende. Vanligvis pleier sci-fi-filmer å holde lengre på en slik hemmelighet og heller legge opp filmen med mer mystikk. I 1997 var dette et veldig friskt manøver og er med på å sprite opp stemningen. Pakken er kul med agenter i sort dress og med solbriller. Man har riktignok fått denne kombinasjonen før i The Blues Brothers alla 1980, men dette føles litt som en ny greie. Også det at man får en masser av kule og forskjellige romvesen gjør også at man sitter fremst på stolen og lar seg rive med. Man venter hele veien på hva som venter en av underholdning rundt neste hjørne.

Effektene som blant annet 'Independence Day' bante vei med, gjorde at man kunne lage helt andre filmer. Her får vi se at kreativ filmproduksjon og underholdning går hånd i hånd på en forfriskende måte. Jeg vil nesten si at denne filmen førte videre arven som Ghostbusters skapte i 1984. Også her får man sci-fi og humor i fin symbiose. Humoren er også enkel men velfungerende med passe kule punchlines som en slags fornyet utgave av den man fikk i Dirty Harry. Man gliser og ler av en god del av humoren selv den dag i dag og humoren er overraskende presis i forhold til vitenskap om verdensrommet alla 1997.

Teknologien er også svært kul. I tillegg til en del svært avansert våpen som gjør romvesen om til bare en blå blodklatt finner vi den uberkule nevralisatoren. Den har agentene fått fra gjester fra rommet. Om man blir utsatt for den, glemmer man det man fikk oppleve. Med andre ord et ganske fiffig verktøy om man skal bekjempe romvesen uten å bekymre befolkningen. Personlig elsker jeg slik fiksjon som dette som muliggjør at en slik verden som dette kan eksistere ved siden av den vi allerede har i dag, selv om det selvsagt er veldig søkt.

For meg var dette mer enn bare nostalgi fra tenårene mine, vel er ikke filmen det helt store kunstverket, men den har sjarme, humor og action i fleng. Denne filmen viser også at den har tålt tidens tann og er langt bedre enn alle oppfølgerne i M.I.B-serien. Plottet i filmen er litt svakt, men det gjør ikke så mye når presentasjonen er såpass kul. Humoren er også med på å løfte filmen opp fra grusen og flekse litt med musklene. Effektene er jo helt i toppklasse og designet på alt i filmen inkludert scenografien er av ypperste klasse. Det samme kan man også si om den fengende musikken til Danny Elfman som er en heftig kombinasjon mellom elektronisk musikk og et klassisk symfoniorkester.

Konklusjon
Fremtoningen i filmen er svært lys, humoristisk og leken. Det er svært underholdende å se Will Smith forsøke seg som romvesendepartementsagent. Han er det man kaller gatesmart, men er ikke så flink med papirer. Filmen har ikke et kjedelig øyeblikk og går fra den ene underholdende scenen til den neste. På mange måter er dette en slags tidlig versjon av 'Guardians of the Galaxy' (2014) på jorden og satt til vår tid. Filmen var til og med nesten mer underholdende enn jeg husket den som. For min del topper MIB Independence Day, som kommer dårligere ut i dag enn da den sprengte seg inn i hjertene våre på midten av 1990-tallet. For min del holder dette til en fin femmer på terningen. Selve sluttscenen er også svært passende som en slags bokstavelig versjon av ‘Vår Herres klinkekule’ av Erik Bye.