Den tidligere politimannen Max (Mel Gibson) reiser gjennom et Australia som har blitt ødelagt etter en atomkrig. Han er på desperat jakt på bensin, som er en stor mangelvare. En dag dumper han over en mann som blir overfalt av sadistiske motorsykkelbøller og redder. Han ender opp med å redde mannen og tar ham med til det vesle fortet der han bor. Det viser seg at fortet til stadighet blir angrepet av en sadistisk gjeng som vil ha klørne i deres drivstoff. Det lille samfunnet, som består av både menn, kvinner og barn, planlegger en storstilt flukt ut mot kysten. Max bestemmer seg for å hjelpe dem, noe som byr på en dristig kamp på liv og død...

Med den første Mad Max-filmen friskt i minnet gledet jeg meg å ta fatt på oppfølgeren fra 1981. Den første filmen var godt actionfilmhåndtverk, og jeg hadde derfor store forventninger til film nummer 2 i rekken. Nå har jeg bare sett Mad Max 2 maks to ganger fra før av og husker fint lite fra den filmen, så derfor gledet jeg meg til å se hva denne filmen hadde å by på. Jeg håpet at vi fikk se mer av verdenen og at filmen beveget seg også utenfor det kreative hjørnet som første filmen så restriktivt viste.

Filmen åpner med at vi hører vinden ule og en mørk og dyster stemme tar mikrofonen. Han snakker om at livet hans visner hen, alt som er igjen er lagret i hjernen. Minner om en tid med kaos, ruinerte drømmer og ødelagt land. Men mest av alt husker han Max (Landeveiens kriger). Her får vi en ny historie om den uredde Max som forsøker å gjøre en forskjell i en gold skadet verden. Vi får høre at Max mister mye på veien og lærer seg å leve igjen.

Ved første øyekast minner Mad Max 2 mer om det vi møter i traileren til den nye rebooten: Mad Max: Fury Road. Jeg tenker på veier i sandkledde ørkenstrøk med heftige biler og motorsykler og steingale menn som våger alt for noen få dråper dyrebar bensin. Det blir også heftig bil og motorsykkelaction forent med menn i sort lær og ellers litt gotisk punkerstilaktig bekledning. Mye blir ødelagt på veien. Det blir heftige krasj og herlig action. Skurkene skriker av deilig smerte i det de ser rødt som marsjer deres hanekam. Vi får også et av de mest 'bad boy-barna jeg har sett på film.

Jeg fant denne andre filmen mer forseggjort enn den første. Det hele virker mer raffinert, større og bedre. Med andre ord merker man at det er snakk om et mye større budsjett enn lavbudsjettsfilmen Mad Max fra 1979. Filmmusikken er også mye heftigere og mer slik man forventer av en kinofilm av dette kaliberet. Det blir en del episke skildringer med god gammeldags håndfast action i skjønn harmoni med det den tørkede ørken naturen har å by på. Igjen er ikke manuset det beste, men George Miller får virkelig filmen til å gli knirkefritt med solid driv.

Man lar seg virkelig rive mer med av denne solide oppfølgeren som i mine øyne kan skilte med at den er bedre enn sin forgjenger. Den sadistiske gjengen bruker alle midler for å få det som de vil. De går bokstavelig talt over lik og bruker levende mennesker som skjold. Det merkes at dette er en solid kultfilm. Det hele er litt herlig mørkt og passe sært. Igjen befinner vi oss i en verden der det er mer ‘fiction’ enn ‘science’. Vi møter en verden som har gjennomgått apokalypsen. Det hele kan minne litt om Waterworld (1995) bare på land og mye, mye fetere.

Av mange blir Mad Max 2 sett på som en av de beste Australske filmene gjennom tidene. Alt ser veldig kult ut med heseblesende action, deilige effekter gjort på gamlemåten og tøffe stunts. Her er det ingen snarveier til målet og filmen viser seg å være av et solid kaliber. Etter dette har jeg virkelig fått øynene opp for George Miller som actionregissør. Gleder meg stort til å se den nye filmen hans på kino. Mel Gibson ser også ut til å sunket skuldrene og bare koser seg mer i denne andre omgangen med Mad Max.

Konklusjon
Sjelden finner man en bedre actionfilm enn denne, og det beste er at den også er laget utenfor Hollywood-maskineriet som har totalt dominert sjangeren de siste 50 årene. De siste 20 minuttene er en eneste lang biljakt spekket med action av forskjellig slag. Her er det god variasjon i det vi får presentert. Miller viser mye av det han har å by på som en sulten regissør tidlig i karrieren sin. Når rulleteksten setter inn sitter man med et smil på munnen og kjenner at man har fått noe gjennomført storstilt action av beste merke. Solid femmer på terningen.