Vi befinner oss i USA midt under den amerikanske borgerkrigen. Der møter vi den skitne banditten Tuco (den grusomme), den iskalde og ondskapsfulle Angel Eyes (den onde) og den fåmælte Man With No Name (den gode). De er alle ute etter en ting, nemlig gull og penger for å sikre fremtiden. De er alle utsøkte med sin revolver. Når to av dem får nyss i en stor skatt som ligger gjemt på en kirkegård, blir det litt av et race der alle forsøker å lure alle. En er hard men rettferdig, en er gjennomført drittsekk og den siste mer slu. Alle veier kan føre til enden, men da gjelder det bare å vite hvem som trekker det lengste strået...

Allerede fra første stund setter regissøren stemningen. Jeg tenker på den lange scenen som varer og varer der alle tre hovedpersonene i filmen blir introdusert. Senere får vi også lange scener som varer og rekker, men som skaper mye stemning. Det tar omtrent 10 minutter inn i filmen før vi får den første replikken og rundt 7 minutter senere introduseres Clint Eastwoods gode men navnløse helt. En litt artig vri på det hele er at man får nærmest utenkelige allianser innad blant de tre. Dette er med å binde de tre og deres skjebne sammen.

Filmen leverer glimrende karakterskuespill hos alle tre hovedskuespillerne. Gjennom dem kommer man veldig tett på alle både den gode, den onde og den grusomme. Replikkene er 'uber'-rå fremført med både snert og et snev av humor og glimt i øyet. Kulheten i filmen er stor. Her får man tøffe revolvermenn som ikke frykter noe. De skyter med millimeters presisjon og kan tydeligvis også kunsten å skyte av folks hatter og spise sine sigarer for å vise at de duger. Vi får artige tvister i filmen som er med på å utgjøre forskjellen mellom den gode, den onde og den grusomme og bestemmer hvordan deres veier kysses og møtes.

Manuset er også smart utformet. Vi får den amerikanske borgerkrigen som raser i bakgrunnen og ufrivillig møter våre tre 'venner'. Filmen fungerer som en slags reiseskildring med mye 'nødvendige' omveier på vei til målet. På veien møter de mange snodige karer som eksempelvis en forfyllet Nordstatskaptein. Filmen blir mer og mer intens etter hvert som den skrider frem med finalen som den ultimate avslutningsduellen. Der skuler alle på hverandre i den mest intense scenen som etter min mening er blant de mest vellykkede i filmhistorien. Særlig med tanke på at lengden av sekvensen og spenningen som ligger i de konsentrerte ansiktene som forøker med all kløkt å treffe først.

Det er god sjarme med denne måten å lage film på. Mye av nøkkelen til suksessen ligger i detaljene. Her får for det første utsøkt kameraarbeid og musikk fra de beste i bransjen. Alt veksler mellom tette intense nærbilder, der øyne og fjesmimikk gjør store deler av jobben, til de store episke oversiktsbildene. Jeg digger klippingen og i samsvar med bildekomposisjonene. Der merker man at det er mye snacks. Alt er veldig nakent og stilreint. Folka, dyrene og vinden skaper lydbilde i filmen og så kommer filmmusikken med på kjøpet der man trenger litt mer dramatiske stunder. Musikken er så legendarisk som den kan få bli og er nok den mest kjente westernsporet gjennom tidene. Det hele blir levert en av bransjens største filmkomponister i Ennio Morricone.

Konklusjon
Filmen er en stor oppvisning i både klassisk filmsjarme og en unik runik westernstemning. Hele pakken ble til en undersjanger i westernfilmen kalt Spaghettiwestern fordi det var italiensk vri på hvordan westernsjangeren skulle fremføres. I mine øyne er dette den mest gjennomførte westernfilmen gjennom alle tider. Den er såpass banebrytende og unik at den er førstevalget i de flestes øyne med en gang man snakker om westernfilm. Det beste av alt er at filmen er en del av en trilogi kalt Dollars-trilogien. Film for film klarte regissør Leone å forbedre westernfilmen, før han avslutter bøtteballetten med den største og mest underholdende westernperlen som finnes, nemlig 'The Good, The Bad and The Ugly'. Herligheten er over på litt under tre timer, og når den er over jubler man og føler at man har vært med på litt av en westerntrip.