Filmen begynner med at vi hører Seinfeldmusikken, Spice Girls og masse annet populært spys ut over eteren. Samtidig beveger vi oss lenger og lenger ut i verdensrommet. Og mens vi gjør dette blir signalene bare svakere og svakere. Alt blir illustrert med svært flott foto av alt det vakreste verdensrommet har å by på.

En liten jente forsøker å nå lang med radioen sin der hun sender ut korte små beskjeder. Men selv om hun når langt med sine radiobølger, drømmer hun å snakke med sin døde mor, men det tror ikke far. Allerede fra første stund teaser filmen deg med hva filmen vil pensle seg inn på etter hvert. Men etter dette roer filmen seg veldig og bygger sakte men sikkert opp mot det store høydepunktet. Jeg kan avsløre at det har mye med filmens tittel å gjøre.

Første gang jeg så denne filmen sovnet jeg nesten fordi den var så seig, men etter å ha sett den igjen noen ganger, føler jeg den vokser på meg for hver gang jeg ser den. Det bør riktignok gå litt tid gjennom hver gang man ser filmen fordi den gjør seg best om man ikke husker alle detaljene på forhånd.

På rundt midten av 1990-tallet der denne filmen er fra, var det mye fokus på romvesen i filmer og populærkultur. Internett var i sine spede barndom og det var en herlig tid der ikke alle visste alt til en hver tid. I filmen ‘Contakt’ får vi se noen forskere som lytter med gigantiske paraboler etter signaler fra verdensrommet.

Universet er en virkelig gigantisk sak som er større enn noen noensinne har drømt om. Det blir mye kikking opp på stjernehimmelen. Filmen er herlig søkende og eventyrlig når det gjelder på å få svar på de store spørsmålene i livet. Er vi alene i universet? Finnes det andre som følger med oss? Er verden et bedre sted på grunn av vitenskap og teknologi? Hva er meningen med livet? Det er også kult at man snakker i filmen som om Mission to Mars som utopier, og nå er en slik ferd ikke så langt unna realisering. Mye har forandret seg siden 1997, men så vidt jeg har fått med meg har man ikke fått svar fra rommet.

Dette skiller seg bra ut fra mye annet av sci-fi som er laget. Det hele føles litt sært, men også fornøyelig også. Det hadde vært fristende å kjøre på med effekter og annet snacks når man får kontakt fra rommet som i Independence Day og lignende. Men dette er så langt i fra en blockbuster. Her får man tolket signalet fra rommet gjennom forskeres øyne. Om ikke temaet fenger, kan jeg tro at dette kan bli en veldig lang og kjedelig film. Filmen er også som mange andre filmer på denne tiden veldig amerikapatriotisk. Det hele føles nok best når det er veldig lenge siden eller første gang man ser filmen.

Men det er ikke alt som fenger meg like mye med denne filmen. Noen plottelementer synes jeg ikke passer helt inn og er med på å forlenge filmen. Heldigvis dveler ikke filmen så veldig lenge før den kommer på sporet igjen. Det er det som holder på min interesse for å se hva som skjuler seg ved enden av filmen. Det kommer en konklusjon og den vil man få med seg. Ellers er denne filmen ikke så mye verdt å se.

Mot slutten av filmen får man mer og mer valuta for pengene. Det er her alle effektene er lagt inn. Det blir et antiklimaks i det vår kvinnelige forsker bruker seg selv i forskningens navn. Noe av det kan minne litt om en oppdatert versjon av det man møter mot slutten i ‘2001 - En romodysse’. Alt ser i alle fall veldig vakkert ut. Noen mener at tro kan flytte fjell. Filmen føles litt pro oppfattelse av religion i en vitenskaplig innpakning. Vi får se hva som skjer når forskere opplever ting som ikke lar seg forklare eller bevise. Hva er virkelighet? Finnes det andre dimensjoner? Og ligger det skjult for oss ting der vi ikke forstår med dagens teknologi?

Konklusjon
Man trenger dog ikke være rakettforsker for å tidlig gjette hva som foregår i filmen. For noen kan det hele bli litt naivt, men for min del er det litt underholdende å også leke med slike scenarioer. Når det gjelder sci-fi, så sluker jeg alt jeg får med glede. Jeg liker filmens budskap at man skal lete etter sine egne svar på ting. Det er det som er viktig for at alle menneskers liv skal ha en mening, uansett hva man måtte tro og mene. Sist gang jeg så Matthew McConaughey på film var i Interstellar. Jeg må si at han gjør seg fint i sci-fi-filmer, selv om det er Jodie Foster som stjeler mesteparten av showet. Alt i alt en solid film.