Da jeg var yngre var slike filmer med umulige innbrudd og tyverier ganske kult. Det startet med Olsenbanden og deretter fikk man Ocean’s Eleven og lignende. Og nå altså Ant-Man. Fordi Ant-Mans hovedhistorie handler om en Scott Lang (Paul Rudd) som er inn og ut av fengsel hele tiden. Dette fordi han bruker all sin kreativitet på å komme seg inn steder der ingen andre ser noen sjanse. Hans metoder er ‘timet og tilrettelagt’ ned til minste detalj. Oppdraget er å bryte seg inn i det sikreste forskningsfestningen man kan tenke seg for å stjele teknologi som ikke må falle i gale hender.

For å kunne gjøre dette oppdraget mulig har Doktor Hank Pym (Michael Douglas) utviklet en drakt som gjør det mulig å gjøre seg liten som en maur og gjøre seg stor igjen når man ønsker det. På den måten kan man komme seg inn mer eller mindre usett de mest utenkelige steder og gjøre stor skade. Og det stopper ikke der. For å kunne klare å være mest mulig mobil i liten størrelse, bruker man en måte å kommunisere med masse maur av forskjellige arter med forskjellige egenskaper for å hjelpe seg.

Jeg visste ingenting om filmen før jeg entret kinoen. Og det var kanskje like greit. Teitere konsept enn dette skal man lete lenge etter. Dette er som en blanding mellom ‘Kjære, jeg krympet barna’ og ‘Iron Man’. Men til tross for et krøkete utgangspunkt der det overraskende mye underholdning i filmen. Mye på grunn av kreativt manusarbeid og mye sårt trengt humor for å bære filmen.

Ant-Man skal også ha for at den tenker i nye baner i Marvel-universet. Dette var ikke en blåkopiproduksjon som fulgte samme formel som alle Marvel-filmene. I fjord fikk vi ‘Guardians of the Galaxy’ som skilte seg litt ut og dette året er det Ant-Man som forsøker seg å dra i nye tråder. Men ‘Guardians of the Galaxy’ er en mye mer gjennomført film enn ‘Ant-Man’ i alle ledd også humormessig.

Man kjenner likevel igjen at dette er en film i Marveluniverset. Vi får referanser som knytter filmen opp mot andre Marvel verk som Iron Man og Avengers. Dette blir gjort gjennom å nevne navn fra universet eller at man møter på en avenger i en ganske så kul scene i filmen. Man får også tradisjon tro noen scener etter rulleteksten som er verdt å få med seg.

Effektene er greit gjennomført og dette er ikke det effektarsenalet som man vanligvis blir utsatt for i de såkalte Avenger-filmene. Jeg liker med andre ord at ikke ‘Ant-Man’ lyser datagenerert mot deg hele veien. Fortellergrepene er også noe av det beste med filmen. ‘Ant-Man’ kunne lett vært veldig traust som Fantastic Four-filmene fra midten på 2000-tallet eller Daredevil fra 2003. Men filmen klarer seg å komme helskinnet gjennom med beina på bakken.

‘Ant-Man’ er kanskje ikke så gjennomført ‘annerledes’ som man hadde håpet på, men det er en del scener som er veldig kule og man ler høyt. Marvel har også skjønt at det å bruke populærkulturelle referanser i film slår bra an. Her får man en del slike referanser, med noen scener med Thomas Toget som det store høydepunktet. Kan ikke beskrive mer. Må sees og oppleves selv for ikke å ødelegge øyeblikket.

Likte også godt en rollefigur, spilt av Michael Peña, som er en mannlig versjon av de typiske skravlekjerringene som forteller så mange detaljer at man aldri greier å dra ut essensen av det som blir pratet om. Når Luis som setter igang avstikkertoget som aldri tar slutt. Med andre ord får vi kortversjonen av digresjonsserien ‘How I Met Your Mother’, når Luis er i sitt ess.

Konklusjon
Jeg hadde en fin tid i kinosalen under ‘Ant-Man’. Det er dog ikke en film som man sitter igjen med så mye etter å ha gått ut av kinosalen. Man ler jo litt og det er nok det som gjør filmen verdt å se. Dette er nesten opp på ‘Guardians of the Galaxy’ når filmen er på sitt beste, men så er det perioder der det er lengre mellom poengene. ‘Ant-Man’ vil nok tilfredsstille dem som liker superhelt-filmer med humor, men vil ikke stå igjen som en film som vil bli husket i mengden av superheltfilmer som spys mot oss. Likevel synes jeg filmen fortjener en firer på terningen fordi den forsøker å pløye litt ny mark.