Med Ant-Man satset Marvel på sjarm fremfor størrelse, og det viser seg å være et smart trekk.

I stedet for å selge oss nok en historie om verdens undergang, gudelignende skurker og enorme slag om planetens skjebne, gir filmen oss noe som føles langt mer jordnært. Joda, innsatsen er fortsatt høy, og teknologien som står i sentrum kunne fått katastrofale konsekvenser i feil hender. Men for meg handler filmen først og fremst om én ting:

Scott Lang.

Scott er ingen milliardær, supersoldat eller gud. Han er en straffedømt mann som prøver å komme seg på beina igjen og være en del av datterens liv. Det er den drivkraften som gjør karakteren så lett å like. Han ønsker ikke makt eller berømmelse. Han ønsker bare en ny sjanse. Når han etter hvert må gjøre ekstraordinære ting for å få den sjansen, oppstår mye av filmens hjerte.

Det er også her Ant-Man skiller seg ut fra mange andre Marvel-filmer. Superheltoppdraget er viktig, men de personlige relasjonene føles enda viktigere. Klimakset fungerer nettopp fordi filmen aldri lar oss glemme hva som egentlig står på spill for Scott.

Paul Rudd er perfekt castet i hovedrollen. Han har den sjeldne evnen til å være både morsom, sympatisk og troverdig på samme tid, noe som gjør at man umiddelbart får sansen for karakteren. Dynamikken mellom ham og Michael Douglas er også svært underholdende, og de to løfter mange av scenene de deler.

Rent visuelt holder filmen også et høyt nivå. Effektene som brukes for å vise verden fra maurstørrelse ser fortsatt imponerende ut, og filmskaperne får mye kreativ moro ut av konseptet. Flere av actionsekvensene føles overraskende friske nettopp fordi perspektivet er så annerledes enn det vi vanligvis ser i superheltfilmer.

En ekstra honnør må også gå til Michael Peña som Luis. Han fungerer som filmens comic relief, men tilfører samtidig varme og personlighet. Allerede fra første scene setter han tonen med sin smittende energi, og flere av filmens morsomste øyeblikk er knyttet til ham. Samtidig viser karakteren seg å være langt mer enn bare en kilde til latter.

Ant-Man er kanskje ikke blant Marvels mest spektakulære filmer, men den har noe mange større superheltfilmer mangler: et genuint hjerte. Den vet at publikum bryr seg mer om karakterene enn eksplosjonene.

Konklusjon: En sjarmerende, morsom og overraskende personlig superheltfilm som lykkes fordi den setter menneskene foran superkreftene.