Vi befinner oss i en fjern framtid. 50 tidligere ble jorden angrepet av romvesener kalt formiker (I boken er disse kalt Eddere). Et titalls millioner døde. Menneskeheten unngikk å bli utslettet fordi vår største flåtesjef ofret seg. Siden da har menneskene forberedt seg på at romvesene skal komme tilbake. Jordas militærallianse valgte å satse på verdens smarteste barn i kampen mot formiker. Barna trener på krigsspill for å handle instinktivt, resolutt og fryktløst. Ender Wiggin er en av disse rekruttene. Oberst Graff tror at Ender er den ene han har ventet på som kan slå formikene i krig.

Filmen begynner med sitatet fra Ender Wiggin: ‘Når jeg forstår fienden godt nok til å beseire ham, da elsker jeg ham også.’ Jeg har nettopp fullført boken og ble derfor veldig giret da jeg fant filmen på Netflix. Boken er en herlig science fiction-roman skrevet av Orson Scott Card. Selv om boken er solid underholdning, føler jeg også at filmen stiller opp med en del underholdning for sci-fi-fans. Den er ikke bunnsolid, men viser at den har noe å komme med. Filmen følger ikke boken slavisk, og det er nok på grunn av at filmen har mindre tid på å fortelle historien og må rushe litt mer fremover. Men enkelte leseropplevelser jeg hadde fra boken er endret litt. Er bare litt småskuffet over dette.

Allerede fra første stund viser filmen seg frem effektmakeriet som brukes til å formidle krigen mellom menneskene og romvesenene. Romvesenene ser ut som insektaktige maur. Og midt i konflikten følger vi lille ender. Det er bare det at Ender er så liten og de rundt ham tror ikke nok på ham. Han er lynende intelligent og fordi han er så liten og så irriterende god i alle spill, hater de andre guttene ham over alt på jord. Ender er både ydmyk og taktisk. Han forsøker hele veien å spille sine kort riktig og unngå konfrontasjoner, men det er ikke enkelt når man heter Ender Wiggin.

Hans bror Peter er en drittsekk og troende til å drepe og skade Ender. Peter feilet på krigsskolen fordi han hadde for liten terskel for å ty til vold for å løse konflikter. Hans søster Valentine var for følsom og snill. Ender var en i familien Wiggin som var en mellomting mellom de to og da mer skikket til å fullføre krigsskolen.


Barnesoldater i militære
Etter å ha lest boken lurte jeg på hvordan man ville løse de mange kampene i en film. I filmen ser jeg litt av likheten mellom Ender’s game og Harry Potter som også var et barn som måtte slite i krigen mot ondskap. Dette ligner på samme måten også litt på Hunger Games også, bare at som de andre filmene har sin unike konsept, så føles også Ender’s game som en ny blanding man ikke har sett fra før. Noen av guttene rundt Ender oppfører seg som drittsekker med hverandre. Det er jenter også på krigsskolen, men de virker mer tøffe men rettferdige.

Skuespillet hos Asa Butterfield er passe solid. Han trer inn i rollen som Ender på en overbevisende måte. Det eneste det er å trekke på er at han kanskje burde vært lavere og mer puslete. Tenker i forhold til hvordan boken beskriver Ender. Harrison Ford er ikke ukjent med sci-fi og vi kjenner ham fra klassikere som Blade Runner og Star Wars. Dette er langt i fra hans beste rolle, men Ford bruker noe av sin myndighet og pondus når han skal spille Oberst Graff. Da er faktisk Ben Kingsley bedre i sin tolkning som den voksne mannen som vant forrige krig mot romvesenene.

På utsiden ser Ender’s Game ut som en barnefilm, men for meg som har lest boken og vet mer om verdenen, vet jeg at filmens verden og tanker bak er mye dypere enn som så. Den beskriver en tenkt fremtid der menneskene bruker krig mot romvesen som et felles mål. Dette gjør menneskene holder fred med hverandre så lenge fienden ikke er slått. Boken og filmen beskriver et barns kamp. Han er lynende intelligent, men han vet ikke hva som egentlig skjer rundt ham. Han begynner å miste interessen når han blir 'pushet' til det ytterste. Ender vil egentlig ikke bråke med noen og har samvittighet nok til å bare skade folk hvis hans liv står i fare.


Konklusjon
I sci-fi-øyemed har dette mye å fare med. Filmen er dog mer overforklarende enn filmen. Det trekker noe ned. Mot slutten får vi herlig sci-fi med krig, fete romskip og noen gåtefulle romvesen. Digger også slutten på filmen som legger opp til oppfølgere, som jeg håper kommer. Jeg liker hvordan Ender tenker. Han er ikke akkurat rett frem. Jeg likte denne filmen ganske godt. Den er ikke glitrende, men langt på vei en interessant sci-fi-film. Når det gjelder vurderingen så ender jeg på en bunnsolid firer på terningen.